Tar gjerne støyten

Det er stille. Bare en statssekretær vandrer av gårde med telefonen ved øret. Han er i lånte lokaler, noen hundre meter unna sitt bombeskadde kontor.

– Ta en kaffe imens, skal bare snakke med én, sier Robin Kåss i forbifarten.

Men han kommer fort tilbake. Stedet er et spartansk lite møterom. Etter 22. juli har Helsedirektoratet måttet åpne sine dører for sin oppdragsgiver Helsedepartementet.

Begynte i bystyret i Porsgrunn
Helseministeren ordner fredelig med sitt noen rom lenger borte. Kåss er god å ha, tenker hun kanskje. For når hun ikke kan - eller ikke vil – er det jo bare å be ham. Stadig dukker han opp på tv, som en soldat bevæpnet med forsvarsargumenter for den rødgrønne regjering. Kunne han tenkt seg å være i hennes sko, tro?

– Vi er så heldige å ha en meget god helseminister. Min oppgave er å jobbe for henne, slik at vi får gjennomført regjeringens politikk.

Han fortsetter uten opphold, som for å komme påstander om uro i helse-Norge i forkjøpet:

– Debatt kan være et tegn på at ting er ille. Men det er like mye et tegn på at noe skjer.

Han er nettopp fylt 35, men allerede som 18-åring ble han medlem av bystyret hjemme i Porsgrunn.

– Jeg trives som statssekretær for Anne-Grete. Jeg ble overrasket da jeg ble spurt.

Det er tre av dem i departementet med tredje størst budsjett. Statssekretærene har delt saksfeltene mellom seg. Kåss har fått sykehusene.

Diffus kvalitet
– Det jeg brenner mest for er å løfte fram kvaliteten, fortsetter han, og minner om at en stortingsmelding om nettopp kvalitet er på trappene.

Inntil da mener Kåss at kvalitet er noe diffust og abstrakt.

– Det diffuse taper i diskusjonen om økonomi. Kvalitet kan forklares med helt motstridende synspunkter. Du kan legge hva du vil i det.

Han fortsetter:

– Derfor holder ikke kvalitet som argument alene. Men de økonomiske rammene er der, bestemt av Stortinget.

Og fortsetter:

– Det gjelder å få mest mulig tjenester ut av rammene. Det er ikke akkurat et folkekrav at vi skal øke skattene.

– Ikke …?

– Hva? Nei, sier han og flytter på vannglasset foran seg, før han er i gang igjen:

– Det er en mismatch mellom det politikerne debatterer og det folk er opptatt av. Brukerne er opptatt av resultater av behandlingen, ikke hva den koster. Derfor er det viktig å fokusere på kvalitet, ikke om behandlingen skjer i det offentlige eller private, eller i den eller den bygningen.

Kan bli fristet
Han seilte på de syv hav da han bestemte seg: Han ville bli lege. Under førstegangstjenesten i Marinen hadde han fått tid til å tenke.

– Når vet du at legen i deg gjør nytte for seg?

– Jeg tror ikke det er en ulempe, men min rolle er politiker.  Jeg representerer innbyggerne i Norge overfor helsetjenesten.

– Men det hender vel at du tar fram harde fakta fra yrkeslivet?

– Jeg er ekstremt bevisst på å skille mellom fag og politikk. Hvordan fagpersonell skal utføre sine oppgaver, vurderer de best selv. Sykehusledelser og direktoratet har faglig ansvar. Et eksempel er biologiske tester for livmorhalskreft. Der er det viktig å skille de ulike roller.

Debatten om disse testene har gått varmt i fagmiljøene og inkluderer beskyldninger om løgn og dobbeltroller. Sykepleien har forgjeves etterlyst politiske uttalelser fra departementet, som henviser til sitt direktorat.

– Er det vanskelig å skille mellom legen og politikeren i deg?

– Ikke vanskelig. Men man kan lett bli fristet til ikke å gjøre endringer, fordi de vil få følger for mange ansatte på et lokalsykehus. Tryggheten ligger i det vi har.  Men vi vet jo at hvis vi ikke endrer helsevesenet, blir det ikke bedre.

– Kunne du tenke deg å være lege på Oslo universitetssykehus i disse dager?

Et sekunds pause.

– Det er et velrenommert sykehus. Mange er gode på forskning. Jeg hadde et lite forskningsprosjekt om lindrende behandling som student. Men så endte jeg opp som fastlege. Og det er veldig mange fordeler med å bo i Porsgrunn. Å bytte bosted sitter langt inne.

Konen, som også er lege, jobber på sykehuset i Skien. Kåss er ukependler.

– OUS må finne ut av de selv
Ansatte på OUS har ikke gått tause mens arbeidsplassen deres har blitt herjet med.

– Hva hører du at de sier?

– Altså, jeg har hatt mange møter med ansatte, og det er ikke tvil om at det er en krevende omstilling. Men det er viktig å tenke: Hva er alternativet? Politisk har det vært mye støy fra opposisjonen. Men det eneste den klarte å samle seg om, var en økning på 35 millioner kroner. Det var et tverrpolitisk storting som samlet seg om å få bygget Ahus. Så måtte vi få personalet over – men det skjedde jo ikke, da. Vi har bidratt med investeringslån, men vi må forholde oss til inntektsfordelingen mellom regionene. Vi kan hjelpe, Helse Sør-Øst kan hjelpe, opposisjonen kan hjelpe. Men til syvende og siste må OUS finne ut av det selv.

Han føyer til:

 – Jeg skjønner at de tar kontakt med opposisjonen for å nå fram. Men jeg tror ikke sykepleierne ønsker at deres arbeidsplass skal dikteres av departement eller storting. Jeg tror at fagorganisasjonene vil finne løsninger lokalt.

– Er det forsvarlig at kreftpasienter må vente tre måneder på røntgensvar, slik de gjør på OUS?

– Det er absolutt ikke bra nok.

Men Kåss holder på sitt:

– Spørsmålet er hvordan sykehuset selv kan finne gode løsninger.  Vi har bevilget ekstra til økt røntgenkapasitet. Forresten så advarer nordiske strålevernmyndigheter mot for mye CT. Man blir aldri fornøyd med helsetjenesten, konkluderer han.

– Men hender det at du grubler på om Oslo-løsningen var det rette?

– Det er lett å være etterpåklok. Hvordan endte man opp på 70 ulike lokaliseringer med mange konkurrerende fagmiljøer? Man kan bruke tid til å dvele over det.

Men Kåss dveler ikke. Nytt styre er på plass. Ny direktør også. Å ta pause hjelper ingen.

– Hva er din største bekymring?

– Det er mye å bekymre seg over. Er vi gode nok på å ta i bruk ny behandling for eldre med kroniske sykdommer? Vi er langt unna et todelt helsevesen i Norge. Heldigvis. Både de rike og de som ikke kan betale, ville tape på det. Det er begrenset helsepersonell i Norge.

Ble lege i Liverpool
Kåss er født i Dublin. Hans engelske far studerte medisin der. Familien flyttet til Norge da Robin var tre år.

Da han hadde valgt å følge i fars fotspor, kunne man for første gang søke opptak i Norge om studier i utlandet. Han ville til Liverpool. Så mens han studerte medisin, beundret han Tony Blair på nært hold og drev valgkamp for Labour.

– Føler du deg engelsk?

– Jeg er 100 prosent norsk, men er stolt av mine røtter i England. Det er også mye spennende i britisk helsevesen. De var tidlig ute med forskningsmetoder for å måle kvalitet. De har mange pasienter på hvert rom. Men de holdt på å le seg i hjel da jeg fortalte om korridorpasienter. Det hadde de aldri hørt om. Dessverre er britisk helsevesen mer todelt med egne sykehus for pasienter med forsikring.

Han lot seg inspirere av Blair.

– Han var veldig visjonær i helsevesenet. Det var et langt studium, så jeg fikk tid til å se at det nytter.

Men motstanden mot endring merket han seg allerede da.

– Ansatte vegret seg til og med for kortere arbeidstid. Det var veldig liberale regler etter Thatcher, og de mente det ville ramme pasientene hvis legene ikke jobbet lenge nok. Det er ikke grenser for hva man hevder kan ramme pasientene.

Fastlegene må svare kjappere
Fastlegene må gå på hjemmebesøk, mener regjeringen. Og de må svare kjappere på telefon. Legene murrer.

– Hvis du var fastlege, ville du også blitt irritert?

– Legenes autonomi blir mindre. Medisinen er mer kunnskapsbasert, innbyggerne forventer service, pasienter er stadig mer opplyste. Samtidig skal leger og sykepleiere ha autonomi. Det er en fare at man i debatter roper på politikere som skal ta grep.

–  Men ville du blitt irritert?

– Altså, folk liker å ordne opp selv. Leger er flinke til å begrunne. På sikt vil fastlegene oppleve mange av forslagene som positive. Internasjonalt skårer vi dårlig på serviceinnstilling. Det tar lang tid å få time. Jeg har …

– Men ville du …

– … et personlig eksempel. Min bestemor fikk innkalling til poliklinikken. Det var som å bli innkalt til et rettsmøte med et langt uforståelig brev. Det forventes å komme gjennom på telefon. Jeg hadde også for lang ventetid på mine pasienter.

– Du svarte ikke på spørsmålet, ville du blitt irritert?

– Jeg blir sjelden irritert. Jeg ville sett på forslaget, om det var de rette kravene som ble stilt. Jeg oppfatter ikke at legene mener at alt skal være som før.

Ikke lenger avholds
Også Kåss "lurte seg til en slurk av et eller annet" i tenårene. Men han satset på avholdssaken og var med på å starte Juvente, der medlemmene må avstå fra alkohol.

– Hvorfor avhold?

– Jeg syntes det var bra å skape godt ungdomsengasjement uten bruk av rusmidler. Nå er jeg ikke avholds lenger.

At han valgte Ap, forklarer han med rettferdighetssans. Hjemme har han tre døtre på 9, 7 og 1 år. Legekonen, som er indisk, traff han i Liverpool.

– Blir det mange diskusjoner i heimen?

– Ikke om enkeltsaker. Jeg tar ikke med dokumenter utenfor departementet. Og hun er også medlem i Ap.

Han ser det som en stor fordel å komme hjem hver helg til Telemark, og å reise rundt i Norge.

– Det er utrolig stor forskjell i syn på saker. Et stort eksempel er samhandling: I Oslo-gryta er skepsisen stor. Ellers er det utålmodighet med å komme fortere i gang.

Ivrig på Twitter
–  Har du meddelt deg på Twitter i dag?

– Nei!

Men han kikket i morges på toget på vei inn. Oftest finner han noe å twitre om.

– Jeg prøver å svare når noen spør. Hvis jeg ser at noe er framstilt feil eller unyansert, er det lett å si fra. Det er artig å delta i samfunnsdebatten.

Før var Kåss statssekretær i Oljedepartementet.

– Noe du lærte i oljesektoren som kunne være bra for helsesektoren?

– De fleste sektorer er i hvert fall preget av mindre individualisme enn helsesektoren. Hvis det kom et nytt krav til oljebransjen, ville det ikke vært opp til hver enkelt om kravet skulle gjøres operativt eller ikke.

Laget magnesium
Kåss er en av få som er medlem både av Legeforeningen og LO. Han staket kloreringsovner på magnesiumfabrikken på Herøya.

– Den ble lagt ned mens den ennå tjente penger, sier Kåss som vil snakke mer om hjertebarnet:

– For første gang skal vi systematisk måle kvalitet og pasientsikkerhet. Det er grunnleggende feil at kvalitet og økonomi er motsetninger. Dårlig kvalitet gir jo dyrere drift.

– Et eksempel på konkret kvalitet?

– Ordentlige overlevelsestall for behandling av hjerteinfarkt og  hjerneslag. I sykehjem og psykiatrien er kvalitet mer krevende å måle. Det vil det dreie seg mer om brukernes opplevelse.

– Hva synes du om sykepleierne?

– For ofte undervurderer de sin kompetanse og rolle. På mange områder er de selve nøkkelen. Mitt inntrykk er at sykepleiere ofte er flinkere enn leger til å jobbe med systemer, for eksempel i kreftbehandling. De er nærmere pasienten og finner gode pasientvennlige løsninger.

– Hva skjer hvis de undervurderer seg selv?

– Vi får et mindre effektivt helsevesen. Gode løsninger sitter hos sykepleierne. I Storbritannia gjør sykepleierne ofte tradisjonelt legearbeid, som å koordinere pasientforløp.

Kåss prøver å holde seg oppdatert innen allmennmedisin. Praksisen i Skien har han solgt, men det vil ikke hindre ham i å gjenoppta yrket.

– Det er sykdom nok til alle, sier han tørt.

–  Ingen over
Fins det et bedre helsevesen enn det norske? Det pleier Kåss å spørre om på Twitter, forteller han, og ser med ett glad ut. For hvor mange svar har han fått?

– Ingen!

Noen vil si at han klamrer seg fast til de store tallene. Nå serverer han ett:

– Norske helsearbeidere leverer et fantastisk tilbud til innbyggerne hver dag. Det er 5 millioner konsultasjoner i sykehus i året. Da vil det skje feil.

– Blir det for mye sutring?

– Sutring vil jeg ikke kalle det. Men folk kan tenke over språkbruken sin. Ord som krise, kollaps, katastrofe ...

Han lar de fæle uttrykkene synke inn.

– Nei, så lenge de ikke kan finne andre land med bedre helsevesen, bør de være varsomme med hvilke karakteristikker de kommer med.