Noe å hente i mellomoppgjøret?

Vårens tariffoppgjør er et mellomoppgjør, altså et tariffoppgjør mellom to hovedoppgjør. Her forhandles det i hovedsak om lønnsregulering for annet avtaleår. Forhandlingene føres vanligvis med bakgrunn i både pris- og lønnsutvikling i første avtaleår og utsiktene for annet avtaleår.

– Hva er det rimelig å forvente i sentrale tillegg ved årets mellomoppgjør?

Per Kristian Sundnes, KS-direktør Arbeidsliv:Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av å starte forhandlingene i pressen. Jeg mener saken egner seg best i en diskusjon mellom forhandlingslederne i kommunal sektor. Fjoråret var et eksempel på at det ble skapt en situasjon med helt urealistiske forventninger og som det måtte en streik til å komme seg ut av. I år har kommunene fått bevilget penger etter en forventet lønnsvekst på 3,25 prosent. Det er allerede utdelt en del i form av overheng fra i fjor og lokale forhandlinger per 01.01. 2011. Sammen med en forventet glidning utgjør dette om lag 3 prosent. Du trenger ikke være tallknuser for å skjønne at dette blir et magert oppgjør i nye kroner og øre.

Anders Folkestad, leder i Unio:De konkrete kravene overlater jeg til de forskjellige forhandlingsutvalgene i Unio. Men sett på bakgrunn av tariffoppgjøret i 2010 må offentlige arbeidsgivere snart kjenne sin besøkelsestid.

Under lønnsforhandlingene i fjor ble offentlig sektor foreskrevet en lønnsvekst for frontfaget på om lag 3 prosent. I ettertid viser det seg at industrien samlet har en lønnsvekst på 4 prosent, og for industrifunksjonærene 4,25 prosent. I offentlig sektor er lønnsveksten i snitt noe over 3,5 prosent.

Fjorårets oppgjør gjorde at lønnsgapet mellom utdanningsgruppene i offentlig sektor og tilsvarende grupper i privat sektor økte ytterligere. Om vi skal holde tritt med funksjonærene i industrien må ambisjonen vår være et resultat på fire prosent.

Lønnsramma som kommunene fikk i statsbudsjettet for 2011 er på 3,25 prosent. Et anslag som gir kommunene lite handlingsrom. Og med det såkalte overhenget er ramma nesten spist opp før forhandlingene har startet. Men dette er altså et budsjettanslag, ikke et forhandlingsresultat. Det går ikke an å abdisere fra forhandlingene slik blant annet KS har gjort ved å snakke om nulloppgjør.

  – Utgjør frontfaget en endelig ramme for kommunesektoren eller er det aktuelt å gi enkeltgrupper i offentlig sektor tillegg utover denne rammen?

Per Kristian Sundnes:KS støtter frontfagsmodellen som system. Innenfor "frontfagsrammen" kan vi gi enkeltgrupper forskjellig tillegg, men modelltenkningen tuftes jo på at dette skal skje innenfor rammen.

Anders Folkestad:Et minstekrav til et troverdig frontfag er at det er den samlede lønnsveksten – både sentralt og lokalt – som er normgivende når det forhandles om rammer i de øvrige oppgjørene.

Flere av Unios medlemsgrupper har lenge hatt en lavere livslønnsutvikling enn arbeidstakere med videregående opplæring. Nå må det være rom for endringer i lønninger for grupper som systematisk henger etter i lønnsutviklingen. Unio forventer at utdanning, kompetanse, ansvar og risiko blir verdsatt høyere.

– Hva med et utvidet frontfag som også sammenligner utdanningsgruppene med funksjonærene i industrien?

Per Kristian Sundnes:KS mener frontfagsmodellen innebærer at frontfaget (hele) skal danne rammen for hva Norge (= konkurranseutsatt industri) tåler av lønnsvekst, for ikke å miste konkurranseevne overfor landene vi konkurrerer med. I KSs modellbilde omfatter konkurranseutsatt industri arbeidere og funksjonærer, og vi sammenligner ikke lønnsveksten for deler av konkurranseutsatt sektor (funksjonærene) med lønnsveksten for deler av kommunesektoren (for eksempel høyskolegruppene).

Anders Folkestad:Unio aksepterer ikke den snevre definisjonen av frontfaget. Frontfaget må omfatte både de sentrale og de lokale forhandlingene. Men heller ikke dette er tilstrekkelig,

Gjennomsnittlig årslønn for industrifunksjonærer var 560 000 kroner i 2009. Det betyr 130 000 til 160 000 kroner høyere årslønn enn for statsansatte, kommuneansatte og ansatte i helseforetakene. Lønnsnivået for universitets- og høyskoleutdannede må ses i sammenheng med nivået for tilsvarende grupper i privat sektor.

  – Hva med rekrutterings- og likelønnsutfordringene i kommunesektoren?

Per Kristian Sundnes:Kommunene er veldig opptatt av rekruttering. De er det i dag, og de ser kanskje enda større utfordringer – i alle fall innen noen sektorer – i årene fremover. KS er i denne forbindelse klar over at lønnsutviklingen er ett viktig element i å møte denne utfordringen. Derfor kan ikke KS slå seg til ro med at lønnsutviklingen i konkurrerende tariffområder er høyere enn i kommunesektoren over tid. I praksis betyr det at om frontfagsmodellen skal bestå som modell, må alle følge den.

Når det gjelder likelønnsutfordringene, diskuteres den på forskjellige premisser i Unio enn hos de kommunale arbeidsgiverne. I kommunesektoren har vi gjennomført likelønn. Det Anders Folkestad med flere diskuterer er hvorfor ikke lønnsnivået i privat sektor og lønnsnivået i kommunesektoren kan være likt, og det er en helt annen diskusjon.

Anders Folkestad:Offentlig sektor har store utfordringer med å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft for å kunne utføre kvalitativt gode velferdstjenester. Og dette vil øke hvis ikke arbeidsgiver er villig til å verdsette de som skal utføre disse oppgavene. Det burde være unødvendig å minne om at det er arbeidsgiver som har ansvar for tilstrekkelig rekruttering, ikke Unio.

Å bli møtte med at vi er for mange og at det blir for dyrt å heve lønnen er useriøst. Vi er nettopp mange fordi det er behov for oss, og behovet vil øke. Mener arbeidsgiver virkelig at vi skal straffes fordi det er stort behov for oss?

Resultatet fra tariffoppgjøret i 2010 innfridde verken de mål, krav eller forventninger Unio hadde til likelønn og verdsetting av kvinnedominerte grupper med høyere utdanning i offentlig sektor. Her må myndighetene ta et større ansvar for likelønn og legge press på arbeidsgiverne i stat, sykehus og kommuner.