facebook_logo_2.jpg
ann_indeksert.jpg
ann_abonner_sykepleien3.jpg
ann_abonner_forskning.jpg

VISNINGSVALG

Norsk sammendrag
Summary
Forfatterinformasjon
  • Translate with Google
  • Oversett med Google

LEDER

Herskap og tjenere

Emneord:

Au, tenkte jeg da jeg hørte Jonas Gahr Støre snakke om oppgaveglidning.

Hver søndagskveld setter jeg meg godt til rette når NRK sender en av disse herlige serier om det klassedelte britiske samfunnet. Ikke før har jeg kommet meg etter tragediene på Downton Abbey før jeg nå blir vitne til et nytt klassedrama, under tittelen Herskap og tjenere.

Det karakteristiske ved disse erkebritiske seriene er at distansen mellom «upstairs» og «downstairs» skildres med raffinement. Vel er det stor distanse mellom de som hersker og de som tjener. Men begge klassene er befolket av personer med både gode og dårlige egenskaper. Jeg liker den milde aristokraten som behandler fotfolket pent, men også den enkle tjeneren som jobber seg litt opp fra kjelleren. Mest fornøyelig blir det når klassene møtes i et skjebnefellesskap. Da er intet menneskelig umulig.

Det kan synes langt fra engelsk klassedrama til norsk helsetjeneste. Men paralleller finnes.

Nylig lanserte helseminister Jonas Gahr Støre ti grep for å få til bedre sykehustjenester. Et av dem er en ny oppgavedeling mellom dem som jobber der. Han foreslår at helsefagarbeidere kan løse flere oppgaver enn de gjør i dag og at sykepleiere kan gjøre noe av legens jobb.

Au, tenkte jeg da jeg hørte det. Ikke fordi ideen ikke er god. Men hvis man tenker på hvor tradisjonelle og «klassedelte» sykehusene er i sin organisering av pasientarbeidet, hadde det nok vært smartere å begynne med litt bedre samarbeid mellom profesjonene.

Et sykehus skal være en kooperativ kunnskapsbedrift hvor kompetansen til alle ansatte brukes optimalt for å få til gode resultater. Men de som antar at leger og sykepleiere har et slikt dynamisk samarbeid til pasientens beste, må tro om igjen. De har i hvert fall ikke lest sosiolog Nina Olsvolds avhandling fra 2010, om den sosiale organiseringen i sykehus. Olsvold observerte leger og sykepleiere i fire sengeposter ved tre forskjellige sykehus i Oslo-området. Hennes funn står ikke langt tilbake for klassedramaet på Downton Abbey: Upstairs har vi legene. Downstairs har vi sykepleierne.

Legenes hegemoni på sykehus er absolutt og total. De er suverene. Forskeren observerer to yrkesgrupper i slående lite interaksjon med hverandre. Sykepleierne deltar ikke på legenes møter. Og motsatt. De to yrkesgruppene spiser sjelden sammen. Legene ser ut til å være lite informert om hva sykepleierne egentlig gjør, utover å følge opp deres forordninger. Sykepleiere og leger hilser ofte ikke på hverandre, og de få gangene de har felles møter, er «legenes hegemoni så udiskutabel at vilkårene for å kunne kalles et tverrfaglig møte ikke er til stede.»

Illustrasjon_Aksjonisten.19.02.13.jpg (Ingress 490)

Illustrasjon: Marie Rundereim

Funnene er ikke nye. Den amerikanske psykiateren Leonard Stein beskrev i 1968 hvordan kommunikasjonen mellom de to yrkesgruppene har karakter av et spill. Spillets formål er å gjøre det mulig for sykepleieren å tilfredsstille to motstridende krav til yrkesrollen samtidig. De skal både vise initiativ òg forventes å opptre passivt og underdanig for ikke å tråkke legene på tærne. Derfor må sykepleieren gi sine anbefalinger på en måte at det framstår som om det er legen som tar initiativet. Det vil si som en legestyrt delegering.

Olsvolds funn viser at lite har endret seg siden 1960-tallet: «Previsittene i intensivposten kunne være en fryktinngytende affære med svært mange overleger til stede», observerer hun. «Sykepleierne alltid bakerst. Overlegen fra posten henvendte seg som regel alltid til de andre legene i rommet. Til tross for at intensivsykepleierne kunne ha inngående kunnskaper om pasientens tilstand og reaksjon på behandling, ble de sjelden trukket inn i samtalen på previsitten. Hvis en sykepleier meldte seg på i diskusjonen om en pasient, virket det alltid som de snakket i et tomt rom, eller som om legene som var til stede verken hørte eller så på dem. Sykepleierens innspill ble tilsynelatende overhørt når det var flere leger samlet.»

Bedre går det ikke på selve visitten. Der framstår ikke sykepleiere som likeverdige partnere overfor pasientene, men snarere som legens tause assistenter. Selv om legene ofte har for lite tid til hver pasient, har sykepleiere gjennomgående en opplevelse av at de ikke er deltakere og at de ikke blir dratt med i diskusjoner og beslutninger om pasienten. De føler seg som et unødvendig mellomledd i legenes øyne, ifølge Olsvold.

Det finnes selvfølgelig mange forklaringer på hvorfor det er slik. Måten profesjonene blir utdannet på, sykehusets hierarkiske struktur og forholdet mellom kjønnene er noen av årsakene til at leger og sykepleiere synes å leve i «hver sin etasje». Leger er individualistisk orientert. Den medisinske arbeidskulturen har ikke utviklet kooperative prosesser og verdier, antakeligvis fordi sykepleiere har tatt ansvar for dem.

Akkurat som i «Herskap og tjenere» finnes det unntak. Spør du legene selv, svarer de gjerne at sykepleiere er hyggelige og «flinke». Men tilfredsheten med sykepleierne henger sammen med at de gjør som legene sier, ikke fordi sykepleiere utgjør en forskjell når det gjelder pasientbehandlingen. Legene har i det hele tatt lite å si om sykepleierne, mens sykepleierne i større grad har meninger om doktoren. De føler, ifølge forskeren, at de stadig får delegert nye oppgaver, men uten at det resulterer i formelt ansvar. De forblir «tjenere».

Dette må være dårlig nytt for Gahr Støre. Løsningen på utfordringene i sykehusene er ikke først og fremst å pålegge sykepleierne å ta på seg større oppgaver, men å ta knekken på en gammel kultur. Spør du meg er sykehusets tradisjonelle klasseinndeling blant personalet moden for den historiske skraphaugen. Det er på tide å samarbeide på like fot.

Barth leder 2011.jpg
Den medisinske arbeidskulturen har ikke utviklet kooperative verdier

KOMMENTARER

11.03.13 - Takk for tilliten leder (Magna Hansen, lege UNN Tromsø)
Jeg er lege, og kan for egen del si at jeg ikke kjenner meg igjen i denne lederen. Jeg synes beskrivelsen er skammelig feil i forhold til min hverdag i anestesifaget. Jeg er for en stor del opplært av sykepleiere, og samarbeider tett med disse på operasjonsstua, sengeposter, oppvåkninga og intensiv. Jeg er ikke ute etter passiv utførelse av ordre, men diskusjon og innspill. Til syvede og sist er det likevel jeg som må fatte beslutninger og ta et endelig ansvar. Jeg synes det er uhørt at slike holdninger overfor leger som man her fronter får komme på lederplass i sykepleiernes fagtidsskrift. Med slike holdninger er det denne lederen, og ikke leger i sin alminnelighet som devaluerer sykepleierens status
01.03.13 - comfy? (uhette)
Jeg er ikke sykepleier, men kjenner mange f.eks. i eldreomsorgen, og har lurt en del på hvorfor de finner seg i så mye. Er det typisk feminint å være konfliktsky? ;-) Selv har jeg bl.a. erfaring fra en forelder innlagt på nevrologisk i Drammen. Der var info svært sparsommelig utdelt, og sykepleierne deltok ikke på legevissittene. Dette virket vanvittig. Kan grunnen være at det er komfortabelt for begge yrkesgrupper?
01.03.13 - Tverrfaglege (Marit E Totland)
på nynorsk heiter det at me skal vera tverrfaglege. interessant at ordet kan delast i tverr-faglege. Ja, takk me treng legar som vil arbeida tverrfagleg, ikkje som berre vil ha andre rundt seg som gjer som dei seier.