Om livet på sengekanten...
Før i tiden, da jeg jobbet på gastrokirurgisk sengepost, kan jeg huske at jeg innimellom hadde god tid til å sitte på sengekanten og småprate med pasienter.
De nærmeste, varmeste stundene ble ofte med pasienter som hadde fått beskjed om at de ikke kom til å bli frisk fra sin sykdom.
De hadde ofte behov for å snakke om livet sitt slik de hadde opplevd det, på godt og vondt. Jeg satt for det meste på sengekanten og lyttet, men noen ganger stilte jeg spørsmål, kanskje mest for å lære hva som var viktig å huske på i livet, før det er for sent…
På jakt etter det optimale
Jeg spurte alltid hva de ville gjort annerledes om de fikk leve sitt liv om igjen. Der og da virket det som et veldig fornuftig spørsmål. Vi leter jo ofte etter det som kan optimalisere vår opplevelse av livet. Hva kan vi gjøre for at det skal bli best mulig? Hva burde eller kunne jeg gjort annerledes? Går jeg glipp av noe bedre nå?
Mange av disse pasientene snakket mye om at de skulle ønske de bare hadde slappet av og levd mer. Ikke vært så redd for å gjøre ”feil”, ikke få til det de prøvde på, eller for hva andre skulle si. Det var sjelden noen fortalte om noe de angret på…da var det i tilfelle relasjoner de lot glippe, fordi de var uenige eller for stolte eller sinte til å gjenoppta kontakten.
Det er mange år siden jeg har tenkt på disse samtalene nå. I dag jobber jeg i akuttmottak, og en sjelden gang kan jeg sitte og høre ferdig én historie mens jeg legger inn venflon eller tar et ekg. Stort sett blir det småprat hvor jeg ikke tør å åpne for noen lange historier, i frykt for å måtte avbryte dem før de er ferdige. En lærer noen knep på å kommunisere akkurat nært nok til å vise at jeg ser de og å få den gode tilliten mellom pasient og pleier, men ikke så nært at det krever mye av tiden min, da jeg raskt må videre til neste pasient.
Gi litt mer faen!
Da jeg hørte Per Fugelli snakke om å gi mer faen kom jeg på disse samtalene fra sengeposten. Det var jo egentlig akkurat det disse pasientene sa!! Ikke vær så redd for å feile, for hva andre folk skal si, for å gå glipp av noe bedre, eller ikke være god nok!
Bare LEV!! Så mye som mulig, så lenge som mulig!
Så hvis jeg hadde spurt meg selv nå: ”hva skulle du gjort annerledes?”, den gangen på gastrokirurgen? Ville jeg svart: Jeg ville sagt til disse pasientene: Fortell meg om de beste stundene i ditt liv! De beste minnene, morsomste feilene, viktigste lærepengene!
Fordi der og da var vi kun i den lille stunden vi var, og den beste måten å tilbringe den stunden på ville vært å fortelle og høre de gode historiene – om livet som var levd!!
På samme måte er det akkurat her og nå, for meg, best å leve livet, på godt og vondt! Ikke være så redd for å gjøre feil valg. Ikke være så redd for hva andre skal si, men heller bruke all den tiden jeg har til å oppleve livet, fra øyeblikk til øyeblikk, og gripe alle stunder som kan gi meg opplevelsen – av å leve!!
