Eli Madeleine Bjerkan
Av og til går dødsengelen forbi.
Av og til stopper den ….
Hennes kropp var så liten, gammel og svak.
Hun var et hode som stakk opp av en dyne, og hun var vakker.
Hun skulle stelles, et helt vanlig stell, et komfortstell, et forebyggende, nødvendig stell, vask ansikt, rygg, nakke underliv, finne god stilling i sengen, massere føttene, pusse tennene, være mild, snakke mildt. Gode trygge øyne og hender, strøk, være en omfavnende person.
På bordet hennes lå det en bildebok om Roma. Svart-hvitt-bilde av Fontana di Trevi på forsiden.
Hennes mann slo på DVD-spilleren som sto på bordet, kysset sin kone på pannen, strøk henne varsomt over håret før han gikk stille ut.
Da han var gått, strømmet musikk ut i det hvitkledde sykehusrommet.
Musikken kom fra Fontana di Trevi.
Det var en italiensk mannsstemme, i dyp baryton som lød klart, lidenskapelig, passe høyt og utrolig vakkert.
Så skjedde noe forunderlig.
Våre hender ble enda mildere, bevegelsene mer grasiøse, blikkene våre svømmende, drømmende, øyeblikket ble til en slow motion-film.
Rommet ble fylt til randen av skjønnhet, av ånd, av liv.
Så gikk dødsengelen forbi.