fbpx Møter eldre for å skape trygghet Hopp til hovedinnhold

Møter eldre for å skape trygghet

I Skjåk besøker en sykepleier alle over 75 år som vil snakke om framtida.

Elva Otta bukter seg gjennom dalbunnen i Skjåk som en gigantisk hestesko. April-isen har begynt å sprekke opp i glinsende hvit-turkise flak langs sidene. I midten ses ingen fossende vårløsning, bare et mørkt belte som sildrer rolig av gårde. En inntørka parallell til de siste års demografiske utvikling i den lille fjellbygda mellom tettstedet Otta og Vestlandet: I 1951 bodde det 3026 mennesker her. I januar i år var tallet sunket til 2 279.

 

Forgubbing

I tillegg til at folketallet synker, blir de som er igjen eldre. I fjor ble det født fem barn i Skjåk, mens 20 personer døde. 30 personer ble 65 år. Fram mot år 2040 vil det bli færre i aldersgruppene opp til 64 år, og flere i aldersgruppene over, aller mest i gruppa 80 pluss.

«Oss blir mange vel vaksne her», som de sier selv.

– Hvis noen dør når de er femogseksti, kaller vi det krybbedød her, flirer Alf Nyhus.

Han blir 75 år i år, så vidt over puberteten i Skjåk-målestokk. Nå har han takket ja til besøk av sykepleier Mari Brenna som kommer med brosjyrer under armen.

Forgubbing er et problem i mange norske bygdekommuner. Men det er ikke alle som setter inn mottiltak som de har gjort i Skjåk.

 

Tidlig kontakt

Siden 2012 har Brenna drevet en forebyggende rådgivningstjeneste: «Trygge eldre i Skjåk», administrativt plassert under kommunens helsestasjon. Hun besøker kommunens innbyggere som er 75 år og eldre for å snakke om hvordan de ser for seg alderdommen og hvordan kommunen skal legge til rette for at de kan bo lengst mulig hjemme.

– Det handler om å få hjelp til å finne seg sjøl der en er i livet, sier Brenna.

Poenget er å sikre tidlig kontakt, skape tillit og trygghet til hjelpeapparatet og støtte eldre til å ta ansvar for egen helse opp gjennom alderdommen. På den måten kan en kanskje få flere til å bli boende hjemme. Det vil bli billigere i det lange løp samtidig som det blir nødvendig for de eldre å bli mer sjølhjulpne, når man har så få unge til å jobbe i omsorgssektoren.

I fjor snakket sykepleieren med 34 stykker, og 56 ønsket kontakt om et år. I år har rundt halvparten av årets 75-åringer takket ja et slikt besøk.

 

Vil helst bo hjemme

Brenna lukker opp døra og roper når hun kommer til Alf Nyhus. Han roper tilbake at hun bare må komme opp trappa. Han vet godt hvem hun er, så her trengs ingen formell hilserunde. Brennas far drev Skjåk Turistheim og campingplass og huset 2500 speidere fra hele verden i 1949 på det såkalte Roovermootet. Nyhus husker han fikk ei krone av foreldrene for å ha til bussturen.

– Det var første gangen jeg smakte is. Jeg kjøpte den av faren din og fikk nok til ei flaske selters også. Jeg måtte gå hjem igjen.

De sitter rundt salongbordet i stua til Alfs barndomshjem, hvor han og kona Margot har bodd siden 1978. Nå disker hun opp med kaffe, grov hjemmebakst og «stuttreist» pålegg: Raudost nummer 164 fra det lokale ysteriet. Men harr eller ørret har ikke Alf fått tak i ennå, siden det er så lite vann i elva at isen ikke har gått på de beste fiskeplassene.

– I fjor fikk jeg min første fisk i mars.

Brenna penser samtalen nesten umerkelig inn på det hun har kommet for å kartlegge, og Nyhus forteller at han helst vil bo hjemme fremover, men at det er avhengig av at han fortsatt får ha sertifikatet.

– Men vi vet aldri hva som skjer. Slikt kan snu på ett sekund, sier han.

Da han var 70 fikk han sertifikatet for fem år, mens nå vil det fornyes for maks tre år om gangen. Han har akkurat vært hos legen og venter på avgjørelsen om eventuell fornying.

 

Tre timer til hver

Brenna noterer ingenting og har ingen skjema hun følger for samtalen. Hun skriver en kort elektronisk rapport etter hvert besøk når hun er tilbake på kontoret. Hun melder videre det som er nødvendig at fastlege og hjemmesykepleie kjenner til, etter å ha fått godkjenning fra den det gjelder.

– Jeg forsøker å fange opp det viktigste innen ernæring, søvn, sosialt nettverk, aktivitet, rus og hus.

Hun bruker å sette av tre timer for hvert besøk. Praten kan gå lenge og vel i en liten kommune hvor alle kjenner alle. Hun har valgt en slik samtaleform både fordi hun vil møte den enkelte hvor han/hun er, og fordi det er en måte å implementere et nytt tilbud på. Når prosjektet er mer etablert på linje med andre helsetjenester, vil det bli mulig å endre strukturen.

– Kanskje vil vi holde gruppemøter der vi orienterer om hjelpemidler, naturlig aldring og annet relevant som kan være forebyggende, sier Brenna.

 

Fikk astma av jobben

Før jobbet Nyhus på Aker Mekaniske og i aluminiumsindustrien i Årdal i 17 år. Som et minne derfra har han fått astma han må ta medisiner for.

– Det verste er at jeg ikke tåler kulda mer. Heldigvis får jeg hjelp til snømåking om vinteren.

– Du vet at du kan få sånne masker som kan hjelpe deg å puste om vinteren? spør Brenna.

– Jeg har tenkt på det, men har ikke funnet noen.

– Det får du hjelp til på hjelpemiddelsentralen. Det er bare å ta kontakt med dem.

– Å, sier du det, ja.

 

Fanger opp dem som sliter

Det kan være vanskelig for Brenna å dokumentere at samtalene har effekt sånn i begynnelsen, men hun merker at de kan fungere som en slags ventil for dem som er frustrerte over ulike helserelaterte ting. Bare de får luftet ut frustrasjonen hos en som lytter, kan de bli mildere stemt etterpå. I fjor hjalp hun også en mann med psykiske problemer ved å henvise ham videre. Nå går han fast i en av kommunens to «karagrupper» som kommunen driver gjennom «friviljugsentralen».

– Det er særlig viktig å fange opp mennene som er blitt alene, sier hun.

Alf og Margot Nyhus går turer sammen hver dag. Han går ikke like langt som før, han merker han har begynt å skrante og tar blodfortynnende for å skåne hjertet.

– Hoftene har også begynt å «gnyre» når jeg går for lenge.

Han viser Brenna piggene han har kjøpt på Felleskjøpet som han varmt anbefaler til å ha under skoene. De er de beste han har hatt.

 

Brosjyrer og omsorgsteknologi

– Hvordan sover du?

– Nei, det er nå opp og ned, men en sover sikkert mer enn en trur.

– Så da bruker du ikke sovemedisin?

– Nei da.

– Så da snorker han, da? Spør Brenna henvendt til kona.

– Nei, det er sjelden. Da snorker nok jeg like mye, mener hun.

– Får dere kost dere med en dram eller slikt?

– Ja, men vi glemmer det bort. Vi kan nok ta litt rødvin av og til, vi bruker å lage den sjøl av krekling. Har gjerne litt blåbær i også, og rips, for å få den litt syrlig. Da gjærer den bedre også. Men i fjor satt vi ingen vin, vi fant verken krekling eller blåbær.

Nyhus legger til at de bruker ikke sukker eller salt. Og skal han ha noe søtt, bruker han honning.

Brenna deler ut brosjyrene hun har med til slutt. To foldere, om fall- og brannforebygging. I tillegg får de en brosjyre om livet etter 65 med forslag på ulike trimøvelser.

Hun bruker også å ta med interesserte til Frivilligsentralen i Vågå for å se på demonstrasjonsleiligheten «Fru Paulsen». Den viser noen av mulighetene i dagens omsorgsteknologi, spesielt med henblikk på dem som er i ferd med å utvikle demens.

– Bruker du data? spør Brenna Nyhus.

– Nei, det kommer jeg aldri til å investere i. Ikke har jeg interesse for det heller. Oss har bare mobil.

Mari Brenna er selv reine ungdommen på 62 år, men blir pensjonist i mai.

– Det er mye prat om skilling hos oss også, sjøl om vi er en rik kraftkommune. Men heldigvis er det satt av penger til denne stillingen fremover, så prosjektet fortsetter. Det har kommunestyret vedtatt.

 

Jeg forsøker å fange opp det viktigste innen ernæring, søvn, sosialt nettverk, aktivitet, rus og hus. Mari Brenna

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse