DISKUSJONER

Akuttmedisin

Hei! Jeg er nyutdannet sykepleier og har veldig lyst til å ta videreutdanning når den tid kommer. Jeg er veldig interessert blant annet i akuttsykepleie. Er det noen som kan fortelle meg forskjellen på akuttsykepleie og paramedic utdanninga? Jeg har lyst til å jobbe et år med akuttsykepleie før jeg begynner med videreutd. Bør jeg jobbe på legevakt, ambulanse ?? Hvor får jeg best erfaring? :)

privat praksis

Hei :) Jeg tenker seriøst over å starte egen praksis som sykepleier og trenger informasjon om hva jeg kan tilby og på hvilken måte m.m. Flott om noen som selv driver privat kan ta kontakt :) 98 04 34 50

Må spørre først

Les - og ta lærdom. Håper det er mange som har hatt anledning til å lese artikkelen; «Vi må spørre først» i denne utgaven av Sykepleien. Flott at noen tar opp temaet, for det er viktig at vi sykepleiere blir minnet på at det er en kostnad for pasienten at det er med studenter, selv om de «bare» observerer. Den fødende deler noe meget privat, og selv om vi er jordmødre, sykepleiere eller studenter har vi ingen rett til å oppføre oss som herskere i ett intimitetstyranni. Kostnaden for pasienten må veies opp mot gevinsten for studenten, men det er den fødende som må ha det siste ordet. Det er hun som eier sin egen fødsel. Når jeg leser Carina Nilssens historie, er det virkelig beklagelig at Renate Häger, avdelingsleder på føde/barsel på Ahus, ikke er tydeligere ovenfor sine ansatte. Hver enkelt jordmor skal ikke «vurdere» den fødende sitt behov, som om de er tankelesere … - Det skal alltid spørres først. Punktum. Mvh NSF medlem 1361351 PS: Jeg kommer ikke til å føde på Ahus.

Videreutdanningsstipend høst 2014, haf vi krav på 80% av grunnlønna?

Hei! Vi er syv intensivsykepleierstudenter fra UiS som har inngått stipendavtale med Stavanger Universitetssykehus høsten 2013, med planlagt slutt desember 2014. Har vi noen rett på å få 80% av grunnlønn siste semester? Jeg har forespurt lederen i NSF Rogaland som sa at loven ikke hadde tilbakevirkende kraft, og at den derfor ikke gjaldt oss. Selvom den ikke har tilbakevirkende kraft og vi ikke kan kreve 80% for hele studieperioden, er jo vi studenter i hele høstsemesteret. Hva mener du? Takk for svar!

En gammel dames uverdige død

En gammel dames død Jeg jobbet i hjemmesykepleien bydel Frogner da jeg ble kjent med henne. Hun var liten, tynn og kritthvit. Håret, ansiktet, huden alt var hvitt. Den siste sommeren hun var ute kunne jeg få innkommende telefoner på vakttelefonen om at hun hadde gått ut med rullatoren sin og ikke fant tilbake. Fra August måned ble hun bare dårligere og dårligere.Hun sluttet å gå ut pga ryggsmerter. Hun sluttet å spise og drikke. Hun fikk smertestillende som gjorde at hun ble obstipert. Hvorfor husker jeg henne så godt? Hav var det med henne som var så spesielt? Når du er hjemme hos et eldre menneske flere ganger i uka over tid kommer du så nært dem. Camilla hadde mange spennende ting i hjemmet sitt.Bjeller, trommer, sorte fløyels floss hatter. Og hun var en myndig dame som kunne si fra. Når du gjorde eller sa noe hun ikke likte. Eller når du hadde for dårlig tid. Hun hadde sine yndlinger av oss pleierne, hun husket lenge navnet på noen av pleierne som så henne, snakket med henne, og livet opp hennes hverdag. Hun var lett å få til å le. Jeg pleide synge noen sanger for henne , hoppe og danse litt. Hun "klaget" da på meg: Oh you are so noisy, but you make me laugh. Hun hadde vært backstage i Woodstock med musikere og lyrikere. Hun hadde drevet teater og vært teater sjef i Amerika. Den store personligheten hun hadde vært, skinte fremdeles igjennom. Det gledet meg når jeg fikk henne til å livne litt opp og le litt. Dette lille ekstra som noen få pleiere yter, at de ser pasienten, snakker med dem, piffer opp deres hverdag med en spøk eller latter. Det kalles kommunikasjon og sosialt samvær. Sosialt samvær er ett reelt behov hos alle mennesker,som er helt oversett i dagens hjemmesykepleie og sikkert også innenfor sykehjemmene. Denne dama satt alene hele dagen og de eneste menneskene hun så var de fra hjemmesykepleien som kom innom tre ganger om dagen. Jeg syntes at hun burde få tilbud om kortidsplass på en sykehjem. Hun uttrykte at hun følte seg ensom. Man trengte ikke være helsefaglig utdannet for å se at hun var syk. Hun var hallusinert, dehydret,avmagret, Jeg spurte sjefen i august om hun ikke kunne få en kortids plass på et sykehjem. Svaret var at hun måtte vente til november, da kanskje det var en ledig plass. Da November kom hadde jeg seriøst vondt av denne pasienten. Det var vondt å se på hvordan hun forfallt og led i ensomhet. Jeg spurte igjen om hun ikke kunne få en kortidsplass på et sykehjem. Leder svarte at bydelen ikke lenger hadde dette tilbudet. Jeg ble veldig forvilet, fordi jeg var blitt følelsesmessig engasjert i denne pasienten. Dette engasjemente gjorde at sjefen opplevde spørsmålet fra meg om sykehjemsplass tfor denne damen som et angrep. Jeg fikk tilbakemelding på at jeg hadde virket sint. Dette ba jeg skriftlig om unnskyldning for da jeg ikke ønsket å være en belastning for mine kolleger. Dette var ikke den første pasienten jeg hadde sett sittet hjemme og råttne. Og det tok på meg. For jeg er ett menneske med følelser derfor valgte jeg å bli sykepleier I de tilfellene hvor pasientene hadde pårørende som ville de vel fikk de sykehjemsplass. Men så var det disse tilfellene hvor den eldre satt hjemme og råttnet opp og langsomt døde. Hjemmesykepleien kom innom, men hva hjalp det. Vi kunne sette fram maten , men ikke å de til å spise den. De verste tilfellene lå på en sofa 24 timer i døgnet og vi kom og skiftet bleie på de og satt fram mat. Ikke alle kolleger gadd å skifte bleie på de heller. Det merket man da man kom etetr visse kolleger at bleia var så gjennomvår at det hadde trukket gjennom tøy og madrass. Det fantes ingen kontroll i hjemmesykepleien for man jobber alene. Jeg visste ofte ikke hvem som hadde vært der før meg, for vi signere ikke for bleieskift og middagsoppvarming, kun for medisiner. Men altås tilbake til de pasientene som lider en langsom død i sit hjem. De fleste av disse var så avmagret og dehydrerte at de ble hallusinerte. De var altså ikke i en tilstand som tilsa at de visste hva som var best for dem selv. ( på fagspråket kallt samtykkekompetanse). Så hadde de pårørende som ville at de skulle være hjemme. Hvorfor? Min påstand er at grunnen var at disse pårørende disponerte/disponerer pengene deres. Disse eldre bruker ikke penger. For de går ikke ut. Ikke på eldresenter, ikke på kafe, til frisør eller tannlege. De spiser og drikker også svært lite. Pårørende disponerer deres trygd og det er en del tusen til overs etter at de har betalt husleie og strøm for den eldre. Dette var motivet for at de pårørende ville at den aldre skulle dø,en etter min mening; uverdig død hjemme. Dersom den eldre hadde blitt flyttet på sykehjem, ville staten tatt mesteparten av trygden til den eldre og kanskje noe av formuen. jeg kjenner ikke eksakt til reglene. Jeg skrev i rapporten at pasienten ( i hjemmesykepleien kallt bruker) trengte legetilsyn. Det kunne drøye uker og måneder før noe skjedde. Alle fastleger gjør heller ikke hjemmebesøk. I de tilfellene kom bydelsoverlegen. Men man fikk alltid høre at det ikke var noen hjelp i bydelsoverlegen. (Det var derfor han hadde fått jobben). La meg til slutt nevne at den utstrakte bruken av assistenter som ikke har noen faglig mening om det som foregår gjør jobben lettere for sjefene og bydelen.Å la disse "tilfellene" dø en uverdig død i det stille på billigste måte for samfunnet. 

privat samtalehjelp

Jeg har startet for meg selv. Dette er blir veldig spennende. Jeg har 25 års bred erfaring og videreutdanning i psykiatri. Det er vanskelig å få tak i en profesjonell samtalepartner når man trenger det,der og da. Som regel er ventetiden alltid lang. Akutt psykolog time koster skjorta. Det er her jeg ønsker å gjøre en forskjell. Jeg har taushetsplikt og har spesialisert meg på å samtale med mennesker.

Tråkker på sykepleiere og ledere

Jeg har nå vært medlem i en del år, og vurderer sterk å avslutte dette. Bladene som kommer månedlig er gjennomsyret av negativitet. Artikkel på artikkel skrives det om at "det er så dårlig lønn", "Vi må kjempe for å jobbe mindre" "Vi må for all del aldri jobbe en eller to ekstra helger" noe man stort sett gjør likevel, "sykepleierne er ikke respektert i samfunnet" "sjokkerende uheldige hendelser" "utdannelsen er dårlig" og listen går videre og videre. NSF klarer fint å trykke ned sykepleierne selv i bladet Sykepleien. Vi blir nå oppfattet som sytete og grinete i resten av samfunnet og det er nesten forståelig. Leste akkurat om "sektimers dager" . Hva i all verden? Her klager vi på lønnen i det ene øyeblikket og så i tillegg ønsker vi å jobbe mindre, men for all del vi skal ikke jobbe mer helg? Dette henger jo ikke på greip. De fleste sykepleiere jeg kjenner jobber i full stilling og har en yrkesstolthet som det står respekt av. Men på en eller annen måte så er det så synd på oss, i følge NSF da, og da må det vel være det? I all denne propagandaen med rop om økt lønn, mindre arbeid, og mindre helg, forsvinner også lederne i hele diskusjonen. Når man kun kan jobbe 16 av 52 helger i året så sier det seg selv at man får et problem med å dekke helgene. "Ansett flere da vel" Ja for all del, vi må ha en god grunnbemanning. Det tror jeg løser svært mye, i ukedagene vel og merke. Men man kommer til ett punkt der ansettelse av flere personer fører til en opphopning av ansatte i ukedagene. Man kan ikke som leder forsvare at man er 10 sykepleiere på en mandag på 20 pasienter bare fordi at da får man i alle fall helgene til å gå opp. Diskusjonen har heller aldri dreid seg om å jobbe annenhver helg, så slutt å skremme sykepleierne med denne trusselen. Klar man ikke skal jobbe annenhver helg! NSF svikter lederne og bør rett og slett slutte med å representere sykepleiere så ensidig. Sykepleien må innebære mer enn klaging! Jeg leser heller min samboers økonomi-medlemsblad, da får jeg i hvert fall noe matnyttig som jeg kan lære av!

Pliktarbeid etter videreutdanning

NSF må gi juridisk bistand til sykepleiere som vurderer videreutdanning med lønn eller stipend. NSF må advare mot å inngå avtaler som er dårlige for sykepleierne! Videreutdanning i sykepleie er i mange tilfeller utdanning med lønn eller stipend betalt av framtidig arbeidsgiver. Tradisjonelt har det vært en avtale med rett og plikt til 2 års arbeid umiddelbart etter endt utdannelse. Avtalen mellom arbeidsgiver og sykepleier har i mange tilfeller vært mangelfull, men har heller ikke bydd på problem; Sykepleieren har hatt sikker jobb og lønn i 2 år. Arbeidsgiver har hatt sikker arbeidskraft i 2 år. Sykepleieren har oppfattet dette som 100 % stilling, så framt ikke annet var ettertrykkelig avtalt og at plikttjenesten skal utføres umiddelbart etter endt utdanning. I de senere år har arbeidsgiverne benyttet seg av muligheten til å tolke de mangelfulle avtalene i sykepleierens disfavør. Dette har vært tolkninger som har kommet uventet på sykepleieren. 1. En av problemstillingene er arbeidstid pr. uke. På NSFs Facebookside, 20.03.2014, berettes det om Jeanette Andreassen på Nordlandsykehuset som bare fikk 45 % stilling i to år. Hun hadde forventet 80 % stilling. Jeanette kommer da i en økonomisk vanskelig situasjon. Ingen kan leve av 45% lønn. Det må derfor presiseres i avtalene at det er 100 % stilling i 2 år som gjelder. 2. Hvordan skal deltidsstilling håndteres med hensyn til plikttjenesten på 2 år? Hvis sykepleier ønsker f eks 50 % stilling og dette innvilges, skal da plikttjenesten fortsatt være 2 år eller blir den forlenget til 4 år? Må presiseres i avtalen. Hvis den andre avtaleparten, arbeidsgiver, ikke er villig til å holde avtalen mht 100 % stilling, men tilbyr mindre. Hva skjer da? Er dette et avtalebrudd som gjør at sykepleieren kan velge å heve hele avtalen og derved slippe plikttjenesten? Hvis arbeidsgiver tilbyr 50 % stilling, kan sykepleieren akseptere dette, men uten at det har som konsekvens at plikttjenesten utvides fra 2 til 4 år? Dette må i så fall presiseres nøye, slik at arbeidsgiver i ettertid ikke har mulighet til å hevde at det var sykepleieren som ønsket halv stilling, og ikke arbeidsgiver som ikke tilbød mer. Hvis arbeidsgiver tilbyr mindre enn 100 % stilling i 2 år, er avtalen oppsagt? I så fall kan lønn reforhandles til sykepleierens gunst. På den annen side er det ikke sikkert at sykepleieren vil være tjent med at avtalen rett og plikt til arbeid opphører. Sykepleieren må i så fall konkurrere med eventuelt andre søkere, og kan risikere å ikke bli tilbudt en deltidsstilling i det hele tatt. 3. Et annet tema er tidspunktet for avvikling av plikttjenesten. Det normale er plikttjeneste de første 24 månedene etter endt utdanning. Hva med svangerskapspermisjon? Det må spesifiseres i avtalen. På Sykehuset Innlandet, Gjøvik, oppstod en annen situasjon. Intensivsykepleieren fikk arbeide en del av plikttjenesten og ble deretter permittert pga dårlig økonomi. Sykehuset Innlandet hevdet da at sykepleieren måtte komme tilbake til Gjøvik ved en senere anledning for å fullføre sin del av kontrakten. Dette gjorde at hun ikke kunne ta fast stilling på annet helseforetak, fordi hun måtte ha mulighet til permisjon uten lønn for å flytte tilbake til Gjøvik for å fullføre kontrakten. Hvis ikke ville sykehuset saksøke henne for kontraktsbrudd. For å unngå advokatutgifter hun ikke hadde råd til, sa hun opp stillingen på Rikshospitalet. En kontrakt må derfor presisere hva som skjer hvis sykehuset ikke er villig til å sysselsette sykepleieren i kontraktstiden. Jeg mener selvsagt at da avkortes også plikttiden. Men skal da sykepleier få en "sluttpakke" som kompensasjon for å være overtallig? Mange virksomheter som er eid av staten tilbyr sluttpakker, men de er vanligvis organisert som et aksjeselskap og ikke et helseforetak, så jussen blir ikke nødvendigvis lik. 4. Hva skjer hvis sykepleieren avbryter utdannelsen og derved ikke kan gjøre tjeneste på den avdeling som var planlagt? Årsakene kan være å stryke til eksamen, bli syk eller ombestemme seg med hensyn til utdannelsesvalg. Avtalen må presisere hva som skjer med lønn/stipend. Må sykepleier tilbakebetale lønn eller stipend fra studietiden? i så fall hvordan beregnes dette? Når skal pengene betales tilbake? Likviditeten til en student er ikke god. Hva skjer med plikttjenesten? Vil sykepleieren ha plikt til å arbeide for arbeidsgiver på gammel arbeidsplass? Ny arbeidsplass? Et annet sted på institusjonen? Hvor lang blir i så fall plikttjenesten? Blir plikttjenesten bare de vanlige 2 årene eller resterende studietid + 2 år? Problemstillingen ovenfor er ikke det som faglig interesserte sykepleiere tenker mest på, vil jeg tro. Jeg synes å se en mer kynisk personalpolitikk fra helseforetakene i de senere år enn tidligere, der viljen til å sette personer som Jeanette Andreassen i en meget vanskelig økonomisk situasjon er til stede. Behovet for en aktpågivende fagforening er større enn noen sinne. Jeg oppfordrer derfor sykepleiere å kontakte NSF før kontrakter signeres for å få juridisk bistand. NSF må på nettsidene gjøre leserne oppmerksomme på helseforetak som tilbyr avtaler med fallgruver.