DISKUSJONER

Lan

Navn på kreditor: Mr. Paul William. Långiver E-post: paul_william_loanhouse@hotmail.com Vi tilbyr private, kommersielle og personlige lån med svært lave årlige rentene så lave som 3% i ett år til 50 år nedbetalingstid hvor som helst i verden. Vi tilbyr lån fra $ 5000 til US $ 100 millioner. Våre lån er godt forsikret for maksimal sikkerhet er vår prioritet. Er du mister søvn på nettene foruroligende hvordan du får en legit lån utlåner? Er du bite negler til rask? I stedet for å slå deg, kontakt Paul William Loan Hus (Loan Services) nå, de spesialister som bidra til å stoppe lån dårlig kreditt historie, for å finne en løsning som seieren er vår misjon. Navn på kreditor: Mr. Paul William. Långiver E-post: paul_william_loanhouse@hotmail.com Hilsen, Mr. Paul William. paul_william_loanhouse@hotmail.com

Rikshospitalet mangler garderobe og arbeidstøy til nyansatte!

Rikshospitalet tilbyr nyansatte sykepleiere garderobeskap og hvit arbeidsuniform først etter 6 til 9 måneders arbeid. Ansatte i garderobeformidlingen opplyser at for tiden venter omtrent 170 ansatte på garderobe og arbeidsuniform. Situasjonen har eksistert i mer enn 2 år, og ventetiden har ikke avtatt. Å disponere garderobe og å få tilgang til ren hvit arbeidsantrekk tas av de fleste sykepleiere som en selvfølge. På Rikshospitalet er dette ingen selvfølge. Jeg anbefaler derfor jobbsøkere om å spørre på intervju om garderobeskap og hvit uniform stilles til rådighet fra første arbeidsdag og stille dette som et krav for å tiltre en stilling. For mange ansatte tar det 3 måneder fra kontrakt om ny stilling inngås til første arbeidsdag. Rikshospitalet har derfor rimelig god til å forberede seg. I nyansattperioden kan en ekstravaktgarderobe benyttes, men den er selvsagt latterlig underdimensjonert. Ansatte som henger hengelås på ekstravaktskap, får låsen klippet over (garderobeformidlingen!). Problem nr. 1 - hvor skal man skifte klær? I ventetiden må derfor ansatte skifte klær på toalett, kontorer, lagerrom. Man finner private klær og sykehusets uniformer rundt omkring på sykehuset, hengende på ubrukt medisinsk teknisk utstyr, på stoler eller liggende på gulvet. Man må ikke være helsefagutdannnet for å forstå at dette er alt annet enn god hygiene. Problem nr. 2 - hvordan skaffe seg hvit uniform? I ekstravaktgarderoben er det et lite utvalg av arbeidstøy, men dekker bare en brøkdel av det daglige behovet. De fleste anser det som bortkastet tid å gå flere hundre meter for daglig å erfare at det ikke eksiterer arbeidstøy der. Studenter, ekstravakter og ansatte uten garderobeskap kan ikke forsyne seg av andre ansattes arbeidstøy. Hvorfor ikke? Systemet fungerer slik: Det eksisterer ikke noen stor felles garderobe med hvitt arbeidstøy der man kan hente klær i riktig størrelse. På Rikshospitalet er hvitt arbeidstøy personlig nummerert. Ansatt med garderobeskap, har skap med nummer. Til hvert ordinært garderobeskap hører et låsbart mini depotskap, med samme nummer. Hver ansatt har personlig nummerert tøy, skapnummeret, som legges i depotskapet. Sykehuset har valgt en arbeidsintensiv tøyforvaltning der hvert enkelt plagg må sorteres og legges i den enkeltes depotskap. Jeg er usikker, men jeg tror det dreier seg om 6 til 7 tusen personlige skap; en formidabel manuell distribusjon. Hva gjør den ansatte uten garderobeskap? Løsningen er å hente grønn uniform. De grønne uniformene er i garderober uten lås og derfor tilgjengelige. Personell som ordinært skulle ha gått i hvitt arbeidsantrekk, går av denne grunn i arbeidstøy som hygienemessig er tiltenkt utelukkende bruk på operasjonsavdelinger etc. Problem nr. 3 - tap av personlige eiendeler: Når klær og sko ligger ulåst rundt omkring på sykehuset, forsvinner av og til disse mens den ansatte behandler pasienter. Leseren av dette innlegget kan gjette på hvor imøtekommende Rikshospitalet er med hensyn på en økonomisk erstatning; det er selvsagt brudd på forskriftene å blande private klær med pasientutstyr på avdelingene. Hvem rammes av denne ordingen på Rikshopsitalet? De fleste nyansatte, men ikke nyansatte leger. Leger har alle kontor med garderobefasiliteter. De fleste studenter, men ikke legestudenter. Legestudenter har reserverte garderober. Ekstravakter og hospitanter. Illustrerende nok har leger så romslige kontorer/garderober at de kan ta med seg sykkelen inn på sykehuset og kontoret. Da slipper de å bli utsatt for sykkeltyveri. I inngangspartiet, populært kalt Glassgata, ser man daglig leger trille sykkelen. Avslutningsvis: Tidsskriftet Sykepleien har tidligere i år hatt artikler om sykepleiere som er lite verdsatt og om brudd på uniformsreglementet; å se noen ansatte ha plass til sykkelen i "garderobeskapet" sitt, mens en selv ikke har så mye som et lite metallskap, gir kanskje ikke følelsen av å bli verdsatt av Rikshospitalets ledere. Og de samme lederne gjør det ikke lett for en vanlig sykepleier å legge seg til gode hygieniske vaner allerede fra første arbeidsdag.

Vi må spørres først

Tusentakk for støtten medlem 1361351. Såvidt jeg vet har alle pasienter rett til selv å bestemme om studenter skal få være tilstede under fødsel eller ikke. MEN det kan være vanskelig å si nei, hvis man ikke får sjansen. I situasjoner som er så intime som en fødsel, må man forvisse seg om at dette er noe pasienten er komfortabel med. Derfor må pasienten alltid spørres. ( Selv på et Universitetssykehus) Jeg synes det er uproffesjonelt av Ahus og ikke selv erkjenne dette. Ellers vil jeg oppfordre neste års kull av sykepleierstudenter til ikke å entre fødestua uten å forvisse dere om, at dere er velkomne. Langt fremme i fødselsforløpet er man så sliten at man ikke orker sette grenser. Ikke benytt dere av det. Det holder ikke å komme inn å presentere seg som sykepleierstudent og la det være med det. Spør ihvertfall da!-" Jeg er sykepleierstudent, er du bekvem med å la meg få se på mens du føder?" Det beste er selvfølgelig at jordmor spør, uten å ha med studenten. En fødende har ikke overskudd til å argumentere med hvorfor de ikke ønsker å ha deg tilstede. På et sykehus er pasienten alltid den svakeste part. Derfor bør det spørres når pasienten kommer til klinikken. Ikke stå nederst ved fødesenga og glan rett på underlivet. Å ha med seg tilskuer til at man bæsjer på seg trives de færreste med. Husk det er ikke moro for noen å føde. Man er så blottstilt både emosjonelt og fysisk. Ikke sett en dårlig standard ved å tenke at dette er et Universitetssykehus, så da trengs det ikke å spørres. Det må være en bonus å få lov til å være med under fødsel. Ingen forventning... Husk å takke. Det er ingen selvfølge at dere får være med. Mvh Carina Nilssen

Akuttmedisin

Hei! Jeg er nyutdannet sykepleier og har veldig lyst til å ta videreutdanning når den tid kommer. Jeg er veldig interessert blant annet i akuttsykepleie. Er det noen som kan fortelle meg forskjellen på akuttsykepleie og paramedic utdanninga? Jeg har lyst til å jobbe et år med akuttsykepleie før jeg begynner med videreutd. Bør jeg jobbe på legevakt, ambulanse ?? Hvor får jeg best erfaring? :)

privat praksis

Hei :) Jeg tenker seriøst over å starte egen praksis som sykepleier og trenger informasjon om hva jeg kan tilby og på hvilken måte m.m. Flott om noen som selv driver privat kan ta kontakt :) 98 04 34 50

Må spørre først

Les - og ta lærdom. Håper det er mange som har hatt anledning til å lese artikkelen; «Vi må spørre først» i denne utgaven av Sykepleien. Flott at noen tar opp temaet, for det er viktig at vi sykepleiere blir minnet på at det er en kostnad for pasienten at det er med studenter, selv om de «bare» observerer. Den fødende deler noe meget privat, og selv om vi er jordmødre, sykepleiere eller studenter har vi ingen rett til å oppføre oss som herskere i ett intimitetstyranni. Kostnaden for pasienten må veies opp mot gevinsten for studenten, men det er den fødende som må ha det siste ordet. Det er hun som eier sin egen fødsel. Når jeg leser Carina Nilssens historie, er det virkelig beklagelig at Renate Häger, avdelingsleder på føde/barsel på Ahus, ikke er tydeligere ovenfor sine ansatte. Hver enkelt jordmor skal ikke «vurdere» den fødende sitt behov, som om de er tankelesere … - Det skal alltid spørres først. Punktum. Mvh NSF medlem 1361351 PS: Jeg kommer ikke til å føde på Ahus.

Videreutdanningsstipend høst 2014, haf vi krav på 80% av grunnlønna?

Hei! Vi er syv intensivsykepleierstudenter fra UiS som har inngått stipendavtale med Stavanger Universitetssykehus høsten 2013, med planlagt slutt desember 2014. Har vi noen rett på å få 80% av grunnlønn siste semester? Jeg har forespurt lederen i NSF Rogaland som sa at loven ikke hadde tilbakevirkende kraft, og at den derfor ikke gjaldt oss. Selvom den ikke har tilbakevirkende kraft og vi ikke kan kreve 80% for hele studieperioden, er jo vi studenter i hele høstsemesteret. Hva mener du? Takk for svar!

En gammel dames uverdige død

En gammel dames død Jeg jobbet i hjemmesykepleien bydel Frogner da jeg ble kjent med henne. Hun var liten, tynn og kritthvit. Håret, ansiktet, huden alt var hvitt. Den siste sommeren hun var ute kunne jeg få innkommende telefoner på vakttelefonen om at hun hadde gått ut med rullatoren sin og ikke fant tilbake. Fra August måned ble hun bare dårligere og dårligere.Hun sluttet å gå ut pga ryggsmerter. Hun sluttet å spise og drikke. Hun fikk smertestillende som gjorde at hun ble obstipert. Hvorfor husker jeg henne så godt? Hav var det med henne som var så spesielt? Når du er hjemme hos et eldre menneske flere ganger i uka over tid kommer du så nært dem. Camilla hadde mange spennende ting i hjemmet sitt.Bjeller, trommer, sorte fløyels floss hatter. Og hun var en myndig dame som kunne si fra. Når du gjorde eller sa noe hun ikke likte. Eller når du hadde for dårlig tid. Hun hadde sine yndlinger av oss pleierne, hun husket lenge navnet på noen av pleierne som så henne, snakket med henne, og livet opp hennes hverdag. Hun var lett å få til å le. Jeg pleide synge noen sanger for henne , hoppe og danse litt. Hun "klaget" da på meg: Oh you are so noisy, but you make me laugh. Hun hadde vært backstage i Woodstock med musikere og lyrikere. Hun hadde drevet teater og vært teater sjef i Amerika. Den store personligheten hun hadde vært, skinte fremdeles igjennom. Det gledet meg når jeg fikk henne til å livne litt opp og le litt. Dette lille ekstra som noen få pleiere yter, at de ser pasienten, snakker med dem, piffer opp deres hverdag med en spøk eller latter. Det kalles kommunikasjon og sosialt samvær. Sosialt samvær er ett reelt behov hos alle mennesker,som er helt oversett i dagens hjemmesykepleie og sikkert også innenfor sykehjemmene. Denne dama satt alene hele dagen og de eneste menneskene hun så var de fra hjemmesykepleien som kom innom tre ganger om dagen. Jeg syntes at hun burde få tilbud om kortidsplass på en sykehjem. Hun uttrykte at hun følte seg ensom. Man trengte ikke være helsefaglig utdannet for å se at hun var syk. Hun var hallusinert, dehydret,avmagret, Jeg spurte sjefen i august om hun ikke kunne få en kortids plass på et sykehjem. Svaret var at hun måtte vente til november, da kanskje det var en ledig plass. Da November kom hadde jeg seriøst vondt av denne pasienten. Det var vondt å se på hvordan hun forfallt og led i ensomhet. Jeg spurte igjen om hun ikke kunne få en kortidsplass på et sykehjem. Leder svarte at bydelen ikke lenger hadde dette tilbudet. Jeg ble veldig forvilet, fordi jeg var blitt følelsesmessig engasjert i denne pasienten. Dette engasjemente gjorde at sjefen opplevde spørsmålet fra meg om sykehjemsplass tfor denne damen som et angrep. Jeg fikk tilbakemelding på at jeg hadde virket sint. Dette ba jeg skriftlig om unnskyldning for da jeg ikke ønsket å være en belastning for mine kolleger. Dette var ikke den første pasienten jeg hadde sett sittet hjemme og råttne. Og det tok på meg. For jeg er ett menneske med følelser derfor valgte jeg å bli sykepleier I de tilfellene hvor pasientene hadde pårørende som ville de vel fikk de sykehjemsplass. Men så var det disse tilfellene hvor den eldre satt hjemme og råttnet opp og langsomt døde. Hjemmesykepleien kom innom, men hva hjalp det. Vi kunne sette fram maten , men ikke å de til å spise den. De verste tilfellene lå på en sofa 24 timer i døgnet og vi kom og skiftet bleie på de og satt fram mat. Ikke alle kolleger gadd å skifte bleie på de heller. Det merket man da man kom etetr visse kolleger at bleia var så gjennomvår at det hadde trukket gjennom tøy og madrass. Det fantes ingen kontroll i hjemmesykepleien for man jobber alene. Jeg visste ofte ikke hvem som hadde vært der før meg, for vi signere ikke for bleieskift og middagsoppvarming, kun for medisiner. Men altås tilbake til de pasientene som lider en langsom død i sit hjem. De fleste av disse var så avmagret og dehydrerte at de ble hallusinerte. De var altså ikke i en tilstand som tilsa at de visste hva som var best for dem selv. ( på fagspråket kallt samtykkekompetanse). Så hadde de pårørende som ville at de skulle være hjemme. Hvorfor? Min påstand er at grunnen var at disse pårørende disponerte/disponerer pengene deres. Disse eldre bruker ikke penger. For de går ikke ut. Ikke på eldresenter, ikke på kafe, til frisør eller tannlege. De spiser og drikker også svært lite. Pårørende disponerer deres trygd og det er en del tusen til overs etter at de har betalt husleie og strøm for den eldre. Dette var motivet for at de pårørende ville at den aldre skulle dø,en etter min mening; uverdig død hjemme. Dersom den eldre hadde blitt flyttet på sykehjem, ville staten tatt mesteparten av trygden til den eldre og kanskje noe av formuen. jeg kjenner ikke eksakt til reglene. Jeg skrev i rapporten at pasienten ( i hjemmesykepleien kallt bruker) trengte legetilsyn. Det kunne drøye uker og måneder før noe skjedde. Alle fastleger gjør heller ikke hjemmebesøk. I de tilfellene kom bydelsoverlegen. Men man fikk alltid høre at det ikke var noen hjelp i bydelsoverlegen. (Det var derfor han hadde fått jobben). La meg til slutt nevne at den utstrakte bruken av assistenter som ikke har noen faglig mening om det som foregår gjør jobben lettere for sjefene og bydelen.Å la disse "tilfellene" dø en uverdig død i det stille på billigste måte for samfunnet.