VISNINGSVALG

Norsk sammendrag
Summary
Forfatterinformasjon
  • Translate with Google
  • Oversett med Google
Psykiatriske sykepleieres faglige bidrag i tverrfaglig samarbeid:

Profesjonell kompetanse

Emneord:
LUKK ALLE

LUKK

Norsk sammendrag

Sammendrag

Bakgrunn: Opptrappingsplan for psykisk helse gir føringer for at yrkesgruppene må jobbe tverrfaglig for å kunne gi den helhetlige omsorgen som kreves.

Hensikt: Hensikten med prosjektet er å belyse hva psykiatriske sykepleiere beskriver som sitt spesielle kompetanseområde innenfor omsorgsarbeidet innen psykisk helsearbeid; ti år etter at opptrappingsplanens føringer om tverrfaglig samarbeid trådde i kraft.

Metode: Tjueni psykiatriske sykepleiere har deltatt i fokusgruppeintervju for å få fram hva som er psykiatriske sykepleieres spesifikke kompetanse i forhold til andre yrkesgrupper. I teksten fra intervjuene framkom tre tema: Kunnskap om kroppen, handlingsorientert tilnærming og omsorg som hovedfokus.

Resultater: Kunnskap om kroppen er det tema som tydeligst viser forskjeller på sykepleiere og andre høgskoleutdannede yrkesgrupper. Informantene sier at de har kunnskaper om sammenhenger mellom kropp og psyke, og understreker at det er viktig å jobbe med det somatiske og det psykiske samtidig. Kunnskap om de grunnleggende fysiske behov utgjør en viktig kompetanse i det tverrfaglige samarbeidet. Sykepleierne møter pasienter med praktiske tiltak ut fra situasjonen her og nå. De opplever at denne måten å jobbe på kan hjelpe dem til å oppnå gode relasjoner. De kommer nær folk raskt. Den handlingsorienterte tilnærmingen fører til at noen sykepleiere utfører flere oppgaver enn det som er bestemt. Vi trenger mer forskning om effekt av spesifikke intervensjoner gjort av psykiatriske sykepleiere. Informantene er delte i synet på om deres omsorgsfokus kan fungere som fagspesifikt kjennetegn på yrkesgruppen.

LUKK

Summary

Title: What is nursing in mental health care? 

Background: The Norwegian escalation plan for mental health provides guidelines for interdisciplinary work with the goal of delivering the required overall care. It should be arranged for the various discipline-specific expertises to supplement and complement each other.

Objectives: The purpose of the project is to identify what psychiatric nurses describe as their special expertise in caring work in mental health care, at the point of 10 years after the escalation plan guidelines for interdisciplinary cooperation entered into force.

Methods: Twenty-nine psychiatric nurses participated and the survey was conducted using focus group interviews. Competence is described through three themes: Knowledge of the body, Blurred care concept and Problematic professional role.

Results: Knowledge of the body is the one theme that shows the most distinct differences between nurses and other college-educated professionals. The informants say that they have knowledge of the relationships between body and psyche, and emphasize that it is important to work with the somatic and mental simultaneously. This has been a neglected competence. The psychiatric nurses are tangible when they explain the relevance their competence has for practice and what benefit it has for patients. In the description of this theme, the psychiatric nurses present a clear professional identity.

Many informants say that what separates them from others is that nurses deal with care, while other professions have a different focus. But the informants are not able to explain what they do when they are providing care. They can say little about why other professions do not provide care. Care can not be used as a criterion of psychiatric nurses’ special expertise.

Conclusion: Nurses in primary health care believe that other professions are much better at defining their own work areas, and say that they are left with the total responsibility for patients. The consequence is that they perform more tasks than what is specified. This role is seen as problematic and frustrating.

Key words: Interdisciplinary collaboration, psychiatric nursing, practice, nursing dicipline.


«Inter-professionalism challenges professionals to rethink their occupational purpose and to discover the most effective means of practice» (1) Stortingsmelding om psykiske lidelser og tjenestetilbudene ga en oversikt over status for tjenestene og skisserte framtidige utfordringer (2). Den ble fulgt opp av Opptrappingsplan for psykisk helse som gjaldt fram til 2009 (3). Her skisseres en rekke tiltak for å forbedre tjenesten. I begge dokumentene understrekes det at vi som sykepleiere må arbeide tverrfaglig for å kunne gi den helhetlige omsorgen som kreves. Nye høyskoleutdannede yrkesgrupper har derfor kommet inn på områder hvor sykepleierne tidligere stort sett var alene (4). Ønsket om å endre sammensetningen av personalet resulterte i opprettelsen av tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid. Videreutdanning i psykiatrisk sykepleie har etter hvert blitt erstattet av den tverrfaglige videreutdanningen. Den består av en fellesdel og en fordypningsdel. Målet med fellesdelen er å fremme tverrfaglighet og gjensidig forståelse. I spesialiseringsdelen skal de forskjellige yrkesgruppene rendyrke sin spesialkompetanse. Høgskolene må tilby tverrfaglig fordypning i psykososialt arbeid og kan i tillegg tilby en eller flere fagspesifikke fordypningsenheter i psykiatrisk sykepleie, sosialt arbeid, fysioterapi og ergoterapi (5). Når fagpersonell organiseres i tverrfaglige team, bør deres kompetanse omfatte både felles basiskompetanse og fagspesifikk kompetanse. Holdninger, etikk, brukermedvirkning, relasjonskompetanse og samarbeidskompetanse er felles basiskompetanse. Felles basiskompetanse er kompetanse som alle yrkesgrupper skal inneha. Fagspesifikk kompetanse er kunnskaper og ferdigheter som er særegne for den enkelte yrkesgruppen. Den fagspesifikke kompetansen utgjør forskjellen mellom yrkesgruppene. Godt tverrfaglig samarbeid forutsetter en tydeliggjøring av de ulike faggruppenes spesielle kompetanse (6, 7). Det skal legges til rette for at de forskjellige yrkesgruppenes fagspesifikke kompetanse skal supplere og utfylle hverandre (6). Hvis de forskjellige yrkesgruppene ikke har et klart forhold til muligheter og begrensninger ved egen kompetanse, kan konsekvensen bli både faglig utrygghet og skepsis til andre faggrupper (8). Det blir vanskelig å få til en konsensusbasert identifisering av hva som er den primære faglige oppgaven (9). Yrkesgruppene innenfor den «nye» psykiske helsetjenesten har foreløpig ikke tydelig nok satt ord på hva det er de kan bidra med, og forholdet dem imellom er ikke godt nok avklart (10, 11). For at det tverrfaglige samarbeidet skal fungere, er vi avhengige av yrkesgrupper med trygg faglig identitet (6). Yrkesidentiteten skapes ved at medlemmene selv identifiserer kjennetegnene på sin egen gruppe. Gjenkjennelsen skaper et kollektivt handlingsgrunnlag (12). Psykiatrisk sykepleie som fag er i mange vestlige land inne i en identitetskrise, blant annet fordi sykepleierne ikke har klart å tydeliggjøre hva deres faglige bidrag skal være (13, 14). I første rekke handler det om å si noe om hva psykiatrisk sykepleie egentlig er, sammenlignet med andre fagområder innen dagens psykiske helsetjeneste. Hensikten med prosjektet er å belyse hva psykiatriske sykepleiere beskriver som sitt spesielle kompetanseområde. Det er nå ti år siden opptrappingsplanens føringer om tverrfaglig samarbeid trådte i kraft. De psykiatriske sykepleierne har gjennom erfaringer med tverrfaglig samarbeid fått tid til å tenke gjennom hva det er som utgjør faglige likheter og ulikheter mellom dem og yrkesgruppene de samarbeider med. Hvordan forstår psykiatriske sykepleiere sitt faglige bidrag i tverrfaglig samarbeid innen den psykiske helsetjenesten?

 

Metode

Fokusgruppeintervju er valgt som metode for datainnsamling. Fokusgrupper gjør det lettere å stimulere den kollektive hukommelse og bevisstgjøre en felles kunnskapsbase som i utgangspunktet kan virke triviell og uviktig for den enkelte (15). I gruppeintervju kan interaksjonen gruppedeltakerne imellom skape synergieffekter som ikke kan oppnås gjennom intervju med enkeltpersoner, og vi får mulighet til å observere enighet og uenighet gruppedeltakerne imellom (16).

 

Utvalg

«Information-Rich Participants» er personer som vi tror kan lære oss mye om de temaer som vi ønsker å gå i dybden på (17). Landsgruppen av psykiatriske sykepleiere (LPS) er en faggruppe i Norsk Sykepleierforbund. LPS er møteplass for fag- og kunnskapsutvikling og har som mål å bidra til identitet og tilhørighet (18). Personer som har tatt på seg verv innenfor faggruppen, har vanligvis et stort faglig engasjement, og de er valgt av medlemmene for å representere dem. Fylkesstyrene i tre forskjellige fylker i tre forskjellige landsdeler ble invitert til å delta i studien. I tillegg til styret på fem personer, har gruppene bestått av tre-fire personer som styreleder har invitert. Til slutt har jeg intervjuet en gruppe med deltakere fra hele landet. Alle som ble forespurt sa ja til å delta. Tjueni psykiatriske sykepleiere har deltatt i studien, 22 kvinner og sju menn. Gjennomsnittlig erfaring som sykepleier/psykiatrisk sykepleier er henholdsvis 21 år/15 år. Fire informanter har tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid med fordypning i psykososialt arbeid. Resten er utdannet ved den tradisjonelle videreutdanningen i psykiatrisk sykepleie. Informantene har skrevet under på samtykkeerklæring. De er forsikret om at materialet vil bli behandlet konfidensielt, og bli slettet etter at undersøkelsen er avsluttet.

 

Fremgangsmåte under intervjuene

Informantene fikk utdelt temaguiden en uke før intervjuene skulle finne sted. Intervjuene startet med at deltakerne ga konkrete beskrivelser av kompetanseområder. Mange var godt forberedt, og min rolle som intervjuer var i lange perioder å fungere som ordstyrer, holde fokus på temaet og be informantene utdype utsagn som jeg mente trengte oppklaring (17). Jeg ga tilbakemelding til gruppen, slik at de fikk mulighet til å bekrefte eller korrigere min fortolkning av det de sa (19). På slutten av hvert intervju oppsummerte jeg det jeg hadde oppfattet som essensen i samtalen, og ba informantene bekrefte eller avkrefte tolkningene. Intervjuene ble gjennomført i perioden mai- august, 2008. Intervjuene ble tatt opp på bånd og deretter transkribert i sin helhet. Intervjuteksten ble sendt til hver enkelt av informantene for gjennomlesing. Noen sendte skriftlige presiseringer og utdypninger av sine uttalelser. Presiseringene og utdypningene ble inkludert i en revidert intervjutekst.

 

Metode for dataanalyse

Kvalitativ innholdsanalyse er brukt som metode for å analysere intervjuene (20). Jeg har lett etter sentrale tema med relevans for problemstillingen. Temaene skal gi et helhetsbilde av hva sykepleierne mener er deres faglige bidrag i det tverrfaglige samarbeidet innen psykisk helsearbeid. Først leste jeg gjennom intervjuene og hørte gjennom båndene for å få et helhetsinntrykk. Så ble teksten lest linje for linje for å finne uttalelser som handlet om fagspesifikk kompetanse. Jeg har lett etter sitater som jeg mener fanger essensen i det som ble sagt. Lange intervjutekster ble kondensert til mer korte og konsise formuleringer; slik at budskapet kom tydeligere fram (19). Oppmerksomheten var først og fremst rettet mot beskrivelser av konkrete praksissituasjoner (17). Koding har foregått ved å plukke tekstbiter som er relevante for problemstillingen, og se disse tekstbitene i sammenheng med hverandre. Tekstelementer som omhandler «det samme» er koblet sammen. Innholdet er abstrahert og satt sammen til tema (21). Jeg har vekslet mellom å arbeide med de tematisk sorterte dataene og å lese intervjuteksten i sin helhet innimellom. To andre personer har deretter analysert utskriften av intervjuene. Den ene er høyskolelektor i psykiatrisk sykepleie. Den andre er lektor i språk. Hun har liten kjennskap til fagfeltet psykiatrisk sykepleie og representerer et utenfra perspektiv (20). Det er ingen store uenigheter oss imellom om hva som utgjør essensen.

 

Funn

I teksten fra intervjuene framkom tre tema: «Kunnskap om kroppen», «Handlingsorientert tilnærming» og «Omsorg som hovedfokus». Kunnskap om kroppen er det tema som ble brukt mest tid på i alle gruppene. Omsorg som hovedfokus var tema i bare to av gruppene.

 

Kunnskap om kroppen

Sykepleierne sier at de har kunnskap om sammenheng mellom kropp og psyke. De mener det er viktig for pasienter å forstå sammenhengen mellom psykiske symptomer og kroppslige reaksjoner. De hevder at det å skille mellom det psykiske og fysiske er en kunstig måte å dele opp menneskelige funksjoner på. Angst og depresjon brukes som eksempler på lidelser med mange somatiske symptomer.

 

Neglisjert kunnskap

  Informantene sier at sykepleiernes kunnskap om kroppen lenge har vært neglisjert kunnskap. Fokus på kroppslige reaksjoner har vært sett på som noe negativt, fordi kunnskapen har blitt feilaktig assosiert med et medisinsk - og reduksjonistisk menneskesyn. De sier at det kan virke som om enkelte sykepleiere nesten har fornektet denne siden av sin kompetanse: «På 80- og 90- tallet var vi svært lite opptatt av kroppen, fordi vi skulle være så himla terapeutiske. Selv blant psykiatriske sykepleiere har dette havna langt nede på rangstigen. Jeg føler at jeg banner i kirka når jeg tar dette opp i enkelte miljøer. Det er ikke helt stuerent. Vi sykepleiere ønsker å være terapeutiske gjennom å være omsorgspersoner. Det er et finord for oss sjøl, som gjør at vi egentlig benekter vår identitet i møte med andre faggrupper. Jeg tror nesten aldri vi sier til noen at 'jeg kan mye kropp'.»

 

Kunnskap om det syke menneske

Informantene understreker viktigheten av å jobbe med det somatiske og det psykiske samtidig. Kroppen er en del av mennesket, også når vi har fått en psykiatrisk diagnose: «I omsorgsboligene har vi brukere som lider av både astma, diabetes, overvekt, leddgikt og mage-/ tarmproblemer. Det er plager som de har i tillegg til sin schizofreni. Slike fysiske plager blir i liten grad fulgt opp av psykiske helsearbeidere uten helsefaglig utdanning. Sykepleiernes kunnskap om det syke menneske er viktig.»

 

Det kliniske blikket

  Sykepleierne mener at deres kunnskap om kroppen gjør at de ser etter andre ting hos pasientene enn de andre yrkesgruppene. De er opplært til å observere tegn og symptomer, i tillegg til å ha kunnskap om differensialdiagnoser. De har for eksempel erfaring med å observere kroppslige uttrykk for smerte. På somatiske sykehus er sykepleierens ansvar blant annet å gjøre observasjoner for å skjønne alvorlighetsgraden i situasjonen til den enkelte pasienten. Observasjonene gjør det lettere å kunne stille relevante spørsmål til pasientene; spørsmål som kan bidra til å få et mest mulig riktig helhetsbilde av pasientens tilstand. Observasjonsansvaret er det samme også når pasientene har psykiske lidelser: «Et eksempel er hun som hadde tatt halve glasset med litium like før jeg kom på hjemmebesøk. Jeg kunne ikke se noen tydelige tegn, men det var noe som ikke stemte. Jeg begynte å lure på hva dette var for noe? For eksempel munntørrheten. Den kommer veldig tidlig i forhold til dette. Så sjekket jeg ut om det var rett det jeg tenkte. Pasienten ble sendt på sykehus umiddelbart. Jeg vil hevde at pasienten ble reddet på grunn av mine observasjonsevner.»

 

 Grunnleggende behov

Kunnskap om pasientens grunnleggende behov er essensielt i sykepleiefaget. Ti år med tverrfaglig samarbeid har ført til at mange psykiatriske sykepleiere har «gjenoppdaget» verdien av denne kompetansen. Kunnskap om de grunnleggende fysiske behov utgjør en viktig kompetanse i det tverrfaglige samarbeidet. Det gjelder vitale funksjoner, ernæring og eliminasjon, personlig hygiene, aktivitet og hvile og konsekvenser av fysisk inaktivitet og immobilitet. Rusmisbrukere blir brukt som eksempel på personer som kan få nytte av kompetansen: «Noen rusmisbrukere er ofte dårlige til å identifisere egne behov som sult, trøtthet og smerter. De neglisjerer kroppens signaler og har behov for å bli minnet om å kjenne etter. Det hender at rusmisbrukere setter feilskudd, og de trenger konkret veiledning i stell av sår og om grunnleggende hygieniske prinsipper.»

 

Handlingsorientert tilnærming

Sykepleierne er opplærte til raskt å kartlegge situasjonen, og sette inn nødvendige praktiske tiltak. Representanter for andre yrkesgrupper kan ifølge informantene lett bli mer nølende i slike situasjoner: «Jeg har en faglig bakgrunn som gjør at jeg går lett bort og hjelper folk. Dermed kommer jeg nær folk raskt. Mange med annen utdanningsbakgrunn blir ofte stående fast der. Det blir noen ganger litt for lite tiltak og litt for lite løsninger. Det hender at problemstillingen blir liggende der til neste møte, uten at noe skjer. De begynner å lure på, hva de skal gjøre for at personen skal få gjøre det selv. Jeg tenker annerledes. Jeg tilbyr meg kjapt å hjelpe. Folk blir ikke hjelpeløse av det. Jeg tror det er en annen måte å fylle selvbildet på. De er også verdige til å ta imot.» Deltakere sier de er blitt kritisert for at de ikke er metodiske i omsorgsutøvelsen. Men noen mener at dette er metoden. Du starter opp et sted, og vurderer etter hvert hvor nær du skal gå, og om du skal støtte eller utfordre: «Jeg hjelper personen med de mest presserende tingene, så ser vi det an etter hvert. Jeg ser hvem jeg har foran meg, og vurderer hvilke handlinger jeg skal iverksette ut fra hvor pasienten er, og da er jo planleggingen i gang.»

 

Andre relasjonsverktøy

Relasjonskompetanse er generell basiskompetanse som alle yrkesgruppene skal ha. Men noen informanter sier at relasjonsverktøyene sykepleiere har, er forskjellige fra andres verktøy. Psykiatriske sykepleiere møter pasienter med praktiske tiltak ut fra situasjonen her og nå. De opplever at denne måten å jobbe på kan hjelpe dem til å oppnå gode relasjoner. De kommer nær folk raskt: «Jeg tror det er slik at mange av de praktiske oppgavene jeg gjør er relasjonsdannende. Jeg tenker helt konkret. Vil jeg oppnå relasjon med en psykotisk pasient, så kan jeg tilby et fotbad. Det handler kanskje om noe mer enn bare å lytte?»

 

Ansvar for hele pasientsituasjonen

Informantene mener at tilbudet i primærhelsetjenesten er organisert på en måte som gjør at tilbudet til den enkelte pasient kan bli oppstykket. Pasienten har mange konsulenter rundt seg som gir råd innenfor sine begrensede områder. Behovene som pasienten uttrykker der og da samsvarer ikke alltid med det de har fått vedtak på fra kommunens tildelingskontor. Hjelp på laveste omsorgsnivå er blitt vanskelig å få. I en slik situasjon er det oftest sykepleierne som går inn og tar seg av helheten. Konsekvensen er at de utfører flere oppgaver enn det som er bestemt. Informantene gir forskjellige årsaksforklaringer på hvorfor det er blitt slik. Den ene forklaringen handler om fag. Kjernen i sykepleiefaget er ivaretakelse av pasientens grunnleggende behov, og det krever handling. Det er ikke snakk om hvem sitt bord, men å ta ansvar for hele situasjonen der og da: «Brukerne har vedtak om hva de skal få hjelp til. Vedtaket handler ofte om samtale og tilsyn. Men det blir ofte umulig kun å forholde seg til vedtaket. Når jeg kommer inn døren, så ser og hører jeg at det er helt andre behov som uttrykkes og som jeg må hjelpe med. Det er ikke det som er bestillingen når du kommer inn, men jeg kan ikke la være å gjøre det likevel. Hvis ikke de praktiske tingene faller på plass, så hjelper ikke alltid spesifikke terapeutiske tilnærmingsmåter. Det er frustrerende å se at det er stadig færre som kan gjøre denne innerste jobben». Andre forklarer dette som en uønsket rolle som sykepleierne tar uavhengig av fag. Noen sier at det handler om yrkesgruppens manglende evne til å avgrense seg. Andre mener at det er fordi sykepleiere ikke er gode nok til å hevde egne meninger i tverrfaglige diskusjoner. De kommer derfor til kort i diskusjoner om arbeidsfordeling, og sitter gjerne igjen med mer ansvar enn de ønsker å ha.

 

Omsorg som hovedfokus

Noen informanter mener at sykepleierne har mer fokus på omsorg enn de andre yrkesgruppene; og at dette utgjør en faglig forskjell. Det presenteres ulike forklaringer på hva omsorgen er for noe. En forklaring er at omsorgen vises tydeligst gjennom den handlingsorienterte tilnærmingen. Andre mener at det går an å bli for opptatt av pasientens autonomi og selvstendighet, og at sykepleierne i større grad enn andre yrkesgrupper anerkjenner at pasienter i perioder er avhengige. En av informantene henviser til Juul og Jensen (22) sitt skille mellom selvbilde og selvfølelse for å vise hva hun mener er forskjellen: «For meg er det viktig å gi næring til prosesser som kan bidra til at ungdommen føler seg verdsatt og anerkjent; uavhengig av hva du får til og presterer. Det å gi ungdommen en følelse av å bli likt, det å bli anerkjent og oppleve støtte og omsorg. Pedagoger, sosionomer og vernepleiere har mer fokus på læring og mestring. Det å kunne ting. Tilegne seg nye ferdigheter. Mange av ungdommene jeg møter er ikke glade i seg selv, de føler seg lite verdt. De føler seg oversett og avvist. For stort fokus på mestring hjelper ikke disse ungdommene.» Det er ikke enighet mellom informantene om dette. Noen argumenterer for at sykepleierne bør slutte å presentere omsorg som et fagspesifikt kjennetegn; fordi det gjør yrkesgruppen utydelig.

 

Diskusjon

Diskusjon av funn

Informantene er tydelige når de beskriver temaet «Kunnskap om kroppen». De er konkrete når de forklarer hvilken relevans kompetansen har for praksis og hvilken nytte den har for pasientene. Kunnskap om kroppen er det tema som tydeligst viser forskjeller på sykepleiere og andre høgskoleutdannede yrkesgrupper. Informantene hevder at deres kunnskap om kroppen har vært en neglisjert kunnskap. Det finns mye forskning som underbygger deres påstand. Ansatte i den psykiske helsetjenesten har en tendens til å ignorere kroppen og den fysiske omsorgen. Pasienter med psykiatriske diagnoser risikerer at deres somatiske plager ikke blir fulgt opp (23, 24). Kroppslige og psykiske plager følger hverandre. Kostholdsveiledning og fysisk aktivitet er bare to av mange nødvendige tiltak for å bidra til å bedre den fysiske/psykiske helsen hos mange pasienter med psykiske lidelser (25, 26). Den gjensidige forbindelsen mellom fysisk og mental helse er godt dokumentert (27, 28). Nytteverdien av den faglige kompetansen handler om i hvilken grad tiltakene gagner pasientene (9). Dette er en utfordring for videreutdanningen i psykisk helsearbeid. Fordypningsdelen skal gi utvidet forståelse for eget fags og egen yrkesgruppes rolle i psykisk helsearbeid, og handlingskompetanse med basis i eget fag, arbeidsog livserfaring (29). Evalueringen av videreutdanningene antyder at de kan bli mer spesifikke, og gå mer i dybden når de bestemmer sykepleiefaglig innhold (30). Dette kan gjøres ved å ta utgangspunkt i sykepleiernes generelle kunnskap om kroppen, og knytte temaet til problemstillinger innen psykisk helsearbeid. En styrking av det fagspesifikke innholdet vil styrke det tverrfaglige tilbudet til dem som er tjenestens brukere (8, 9). Sykepleiere mener at utførelsen av praktiske sykepleietiltak fungerer som en inngangsport for kontaktetablering. De opplever at de når noen mennesker bedre fordi de går inn og hjelper, for eksempel med et fotbad eller en hårvask. En interessant problemstilling er i hvilken grad den fysiske og intime nærheten, for eksempel ved fotbad, bidrar til en relasjonell nærhet? Vi mangler imidlertid studier som dokumenterer effekten av slike tiltak. Vi trenger mer forskning om effektiviteten av spesifikke intervensjoner gjort av psykiatriske sykepleiere, og vi behøver å vite mer om hvilke av sykepleiernes tilnærmingsmåter pasienter opplever har bidratt til positiv endring (31, 32). Arbeidsoppgavene i primærhelsetjenesten er ifølge informantene brutt opp i spesialiserte deler, som deretter er fordelt på de ansatte. Ingen har fått formelt ansvar for å ivareta helheten. Det medfører at pasientenes grunnleggende behov blir for dårlig ivaretatt. Viktige verdier i yrkesgruppens ideologi kommer i konflikt med måten tjenesten er organisert på (33). Sykepleierne gjør derfor flere arbeidsoppgaver en de har fått vedtak om. Men arbeidsfordelingen er nødvendigvis ikke bare en konsekvens av sykepleiefagets kjerneverdier. Det kan handle om etterlevninger fra sykepleiernes tradisjonelle rolle i psykiatriske sykehusavdelinger. Totalansvaret for miljødriften var de psykiatriske sykepleiernes domene (34). Sykepleierne ble karakterisert som avdelingens ankerfeste (35). Det kan også ha sammenheng med gamle kjønnsrollemønstre. Arbeidsoppgaver innenfor det mannlige domene har vært regnet som viktige for pasientens bedring. De kvinnelige sykepleiernes omsorgsoppgaver har ikke hatt samme status (36). Det kan se ut som om sykepleierne fortsetter å ta på seg de arbeidsoppgavene som ingen andre synes er viktige nok. Ved å fortsette å ta dette ansvaret, uten å sette spørsmålstegn ved systemet, bidrar de i så fall til å vedlikeholde en organisasjonsform som kanskje ikke er funksjonell. Yrkesgruppens faglige kvalitetskrav har et kritisk potensial (33). De psykiatriske sykepleierne bør avklare hvordan de vil forholde seg til dette. Noen informanter sier at omsorg er et fagspesifikt kjennetegn for psykiatriske sykepleiere, men de har forskjellige forklaringer på hva omsorgen er for noe. De er i godt selskap. Mye sykepleielitteratur beskriver omsorg som kjernen i sykepleiefaget. Men det finnes ingen enighet om hvilken definisjon på omsorg som skal brukes. Mange definisjoner er generelle, og angir ikke hvilken atferd utøveren skal vise for at det skal kunne kalles omsorg. Omsorgsteoriene er muligens ikke av en slik art at de kan brukes for å markere forskjellen mellom sykepleiere og andre faggrupper i helsetjenesten (37). Sykepleierne kan derfor vurdere å si fra seg eiendomsretten til omsorgen.

 

Metodediskusjon

Fokusgrupper kjennetegnes ved homogenitet, men med tilstrekkelig variasjon mellom deltakerne til å få fram avvikende meninger og alternative synspunkter (17). Vi kan ikke se bort fra at diskusjonene ville vært annerledes hvis flere informanter med videreutdanning i psykisk helsearbeid hadde deltatt. Flertallet av informantene har dessuten verv i LPS, og har som oppgave å fremme fagpolitiske tema (18). Det kan ha innvirkning på hvordan de uttaler seg om yrkesgruppen. Forfatteren er høyskolelektor, jobber med temaet psykiatrisk sykepleie, og har tidligere arbeidet som psykiatrisk sykepleier. Denne innsidekunnskapen kan fungere positivt. Kjennskap til konteksten kan bryte ned eventuelle kommunikasjonsbarrierer, og kan være til hjelp for å komme med gyldige fortolkninger (17). Samtidig står jeg i fare for å kunne påvirke intervjuene i retning av egen forforståelse. Fokusgrupper bidrar til å gjøre intervjueren mindre dominerende enn i individuelle intervjuer. Ved å anvende åpent, fleksibelt intervjudesign håper jeg å ha redusert forskereffekten ytterligere (15).

Konklusjon

Informantene er entydige når de hevder at deres kunnskap om kroppen skiller dem faglig fra de andre høgskoleutdannede yrkesgruppene. Kunnskap om de grunnleggende fysiske behov, og kunnskap om sammenhenger mellom psykiske reaksjoner og kroppslige symptomer, utgjør en viktig kompetanse i det tverrfaglige samarbeidet. Sykepleierne møter pasienter med praktiske tiltak ut fra situasjonen her og nå. De opplever at denne måten å jobbe på kan hjelpe dem til å oppnå gode relasjoner. De kommer nær folk raskt. Den handlingsorienterte tilnærmingen fører til at noen sykepleiere utfører flere oppgaver enn det som er bestemt. Informantene er delte i synet på om deres omsorgsfokus kan fungere som fagspesifikt kjennetegn på yrkesgruppen. Vi trenger mer forskning om effekten av spesifikke intervensjoner gjort av sykepleiere.

  

Referanser

1. Rawson, D. Models of interprofessional work. Likely theories and possibilities. I: Leathard, A. Going Inter- Professional. Working together for health and welfare. London: Routledge. 1994.

2. Sosial- og helsedepartementet. Stortingsmelding nr 25, 1996-97. Åpenhet og helhet. Oslo. 1997.

3. Sosial- og helsedepartementet. St prp nr 63. Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999 - 2006. Oslo. 1998.

4. Ramsdal, H. Om formingen av det kommunale psykiatrifeltet. I: Norvoll, R. (red.). Samfunn og psykiske lidelser. Oslo: Gyldendal. 2002.

5. Kunnskapsdepartementet. Forskrift til rammeplan for videreutdanning i psykisk helsearbeid. Oslo: 2005.

6. Sosial- og helsedirektoratet. Psykisk helsearbeid for voksne i kommunene. 15- 1332 Veileder. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. 2005.

7. Leiba, T. & Weinstein, J. Who are the Participants in the Collaborative Process and What Makes Collaboration Succeed or Fail? I: Weinstein, J. (Editor). Collaboration in Social Work Practice. Philadelphia, PA, USA: Jessica Kingsley Publishers. 2003.

8. Engel, C. A functional anatomy of teamwork. I: Leathard, A. Going Inter - professional. Working Together for Health and Welfare. New York: Routledge. 1994.

9. Rosenvinge, J. H., Larsen, E., Skårderud, F. & Thune-Larsen, K. B. Klinisk kompetanse i psykisk helsevern: Hva er det, og hvordan kan det læres? Tidsskr for Norsk Psykologforening. 2004; 41: 706-712.

10. Hee, P. H. Hvordan tydeliggjøre psykiatrisk sykepleie?" Bivrost. 2008; 2: 30.

11. Grut, L. Tverrfaglig samhandling i psykisk helsearbeid. SINTEF A1207 Rapport. Oslo, Trondheim: SINTEF helse. 2007.

12. Heggen, K. Profesjon og identitet. I: Molander, A. & Terum, L. I. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget. 2008.

13. Holmes, C.A. The slow death of psychiatric nursing: what next? Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing. 2006; 13: 401-415.

14. Hurley, J., Mars, A. & Ramsey, M. Doomed to fail: the persistent search for a modernist mental health nurse identity. Nursing Philosophy. 2008; 10: 53-59.

15. Kamberelis, G. & Dimitriadis, G. Focus groups. Strategic Articulations of Pedagogy, Politics, and Inquiry. I: Denzin, N.K. & Lincoln, Y. S. (Editors). Qualitative Research. Third Edition. London. California. New Delhi: SAGE Publications. 2005.

16. Millward, L.J. Focus Groups. I: Breakwell, G. M., Hammond, S., Fife - Shaw, C. & Smith, J. A. (Eds). Research Methods in Psychology, 3rd Edition. London: SAGE Publications. 2006.

17. Krueger, R.A. & Casey, M.A. Focus groups: a practical guide for applied research. 3rd ed. Thousand Oaks, Calif. : Sage. 2000.

18. Landsgruppen av Psykiatriske Sykepleiere. Tilgjengelig fra: http://www.sykepleierforbundet. no/article.php?articleID=6560. (Nedlastet: 25/9- 08).

19. Kvale, S. Interview. København: Hans Reitzels forlag. 1997.

20. Graneheim, U.H. & Lundman, B. Qualitative content analysis in nursing research: Concepts, procedures and measures to achieve trustworthiness. Nurse Education Today. 2004; 24: 105-112.

21. Malterud, K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning. Oslo: Tano, Aschehoug. 1996.

22. Juul, J. & Jensen, H. Fra lydighet til ansvarlighet: pedagogisk relasjonskompetanse. Oslo: Pedagogisk forum. 2003.

23. Jones, S., Howard, L & Thornicroft, G. ‘Diagnostic overshadowing': worse physical health care for people with mental illness. Acta Psychiatrica Scandinavica, 2008; 118: 169-171.

24. Sullivan, G., Xiatong, H., Moore, S. & Kotrla, K. Disparities in Hospitalization for Diabetes Among Persons With and Without Co-occuring Mental Disorders. Psychiatric Services, 2006; 57: 1126-1131.

25. Miller, M. C. Protecting the heart while treating the mind. Harvard Mental Health Letter, 5; 2007: 1-3.

26. Fusar-Poli, P., De Luca, M., Cavallin, F., Bertorello, A., Nicolasi, M. & Politi, P. Lifestyles and cardiovascular Risk in Individuals With Functional Psychoses. Perspectives in Psychiatric Care, 2.

27. Katon, W.J. The Many Faces of Depression in Primary Care. Journal of General Internal Medicine, Volume 19; 2004: 893- 895.

28. Wand, T. & Murray, L. Let's get physical. International Journal of Mental Health Nursing, 2008; 17: 363-369.

29. Utdannings- og forskningsdepartementet. Rammeplan og forskrift for videreutdanning i psykisk helsearbeid. Oslo. 2005.

 30. Ådnanes, M. & Harsvik, T. Evaluering av videreutdanning i psykisk helsearbeid. Trondheim: SINTEF helse. 2007.

31. Crowe, M. & Carlyle, D. Mental health nursing research: The contemporary context. International Journal of Mental Health Nursing. 2007; 16: 365-370.

32. Stuart, G. Roles and Functions of Psychiatric- Mental Health Nurses: Competent Caring. I: Stuart, G. Principles and Practice of Psychiatric Nursing. 9th Edition. St. Louis: Mosby Elsevier. 2009.

33. Hamran, T. Pleiekulturen - et udtryk for hvordan kvalitet har nedfelt seg i organisasjonsformene. I: Kvalitetsudvikling i den kliniske sunheds -og sygepleie. Danmarks Sygepleierhøgskole ved Aarhus Universitet. 1993.

34. Narten, S. Psykiatrisk sykepleies egenart. Universitetet i Oslo: Hovedfagsoppgave i sykepleievitenskap. 1998.

35. Havn, V. & Vedi, C. På nye veier. Psykiatriske sykepleieres ansvarsområder, arbeidsoppgaver og kompetanse. Trondheim: SINTEF IFIM. 1998.

36. Garmarnikow, E. Sexual division of labour: The case of nursing. I: Kuhn, A. & Wolpe, A.M. (editors.). Feminism and materialism. London: Routledge and Kegan Paul. 1978.

37. Morse, J. M., Bottorff, J., Neander, W. & Solberg, S. Comparative Analysis of Conceptualizations and Theories of Caring. Journal of Nursing Scholarship. 1991; 2: 119- 126.

Art. Karlsen

KOMMENTARER


RELATERTE ARTIKLER


ANNET FRA FORFATTERE