facebook_logo_2.jpg
ann_indeksert.jpg
ann_abonner_sykepleien3.jpg
ann_abonner_forskning.jpg

VISNINGSVALG

Forfatterinformasjon
  • Translate with Google
  • Oversett med Google

BOK

Rapport fra innsiden


Triksing med forskningsresultater, dødelige bivirkninger og bestikkelser er ingredienser i denne røverhistorien fra legemiddelindustrien.

Anmeldelse: Det er ikke noe nytt at det rettes beskyldninger mot legemiddelindustrien om at den går over lik for å oppnå fortjeneste. Det som gjør forfatterens kritikk annerledes og troverdig er at han er en insider.Han var i mange år administrerende direktør i verdens tiende største legemiddelfirma, Eli Lilly.

John Virapen ble ansatt som medisinsk rådgiver i legemiddelfirmaet. Først i ettertid så han at hans erfaring som kriminell kom meget godt med. I stedet for å få informasjon om bivirkninger, fikk de ansatte omfattende selgertrening. I Eli Lilly fikk han fart på omsetningen, blant annet ved smøring av leger. De ble fløyet til Singapore, offisielt for å få faglig opplæring.

Der var det kort vei til stranden, kasinoet og bordellet. Virapen skaffet seg en opinionsleder som var spesialist i smertebehandling og som arbeidet som frittstående ekspert for Socialstyrelsen. Han ble også lønnet av Eli Lilly. Offisielt skulle han gi råd, granske brosjyrene, og utdanne firmaets selgere. Han ble bare aktivisert når produktene fikk dårlig omtale i pressen, som da det smertestillende middelet Distalgesic hadde ført til flere selvmord.

Benoxaprofen ble godkjent i USA i 1981. I 1982 rapporteres det om lever- og nyresvikt og dødsfall i flere land. Eli Lilly kjente til dødsfall før middelet ble godkjent, men holdt tett, forteller Virapen. En rekke grove historier blir leserne til del: Vioxx ble godkjent som sikkert og effektivt av det amerikanske legemiddelverket (FDA) i 1999. Allerede året etter kjente Merck til de skadelige og dødelige bivirkningene. I 2004 ble middelet trukket tilbake etter at det året før hadde hatt en omsetning på 2,5 milliarder dollar.

I 1990 skrev Lilly til amerikanske leger, for å berolige dem, etter at media hadde hevdet at Prozac kunne øke pasientenes tilbøyelighet til å begå selvmord: «Mer enn 11 000 personer deltok i kliniske forsøk med Prozac». Sannheten var at 786 forsøkspersoner fullførte forsøket som var grunnlaget for ordinering av medisinen 54 millioner ganger, og med en omsetning på 500 millioner dollar. For å oppnå godkjenning bestakk Lilly myndighetenes ekspert med 20 000 dollar og forskningsmidler.

Ifølge forfatteren viste de siste forsøkene at SSRI-preparater, ett av dem Prozac, har mindre virkning enn placebo. Johannesurt eller fysisk aktivitet har større effekt. I en rettssak konkluderer den sakkyndige med at 250 000 mennesker har prøvd å ta livet sitt etter å ha brukt Prozac. 25 000 lyktes. Egentlig er det to historier forfatteren skriver. Den ene om legemiddelindustriens kynisme og korrupsjon. Den andre er deler av en selvbiografi.

I det nåværende ekteskapet har han en sønn på fire år. Han bekymrer seg over hva sønnen og andre barn kan bli utsatt for fra legemiddelindustriens side. Han bruker all sin energi på å stoppe løgnene, korrupsjonen og svindelen. Han har tydelig samvittighetskvaler og skriver noen steder kort om sine søvnproblemer. Han kunne med fordel ha utbrodert sine kvaler og skrevet om hva slags forhold han nå har til alkohol. Leseren blir nysgjerrig på en mann som har tjent legemiddelindustrien gjennom en årrekke, og som nå angrer og beklager det han har vært med på.

Forordet er skrevet av en apoteker og medisinjournalist, som ble overbevist om sannhetsgehalten i det Virapen fortalte. Forordet inneholder 15 referanser. Forfatterens drøyt 100 kildehenvisninger, sammen med hans åpenhet og ærlighet, gjør ham troverdig.

Boken hadde stått seg på å omtale færre legemidler, siden prosedyrene, markedsføringen og manipuleringen er det samme i alle firma. Det at han gjentar budskapet om alvorlige skader og dødsfall er på sin plass. Han greier å forklare mange fenomen med stort sett gode analogier.

De personlige passasjene i boken er de beste. Men samtidig er det et tankekors at forfatteren bruker flere sider på bruddstykker av et liv, når bokens tittel er «Piller og profiter».

Innholdsfortegnelsen kunne med fordel ha blitt utstyrt med overskrifter, og en stikkordsliste savnes. Boken er skrevet i et enkelt og godt språk og har kun et par trykkfeil.


- I stedet for å få informasjon om bivirkninger, fikk de ansatte omfattende selgertrening.

KOMMENTARER