fbpx Feige fagfolk? Hvorfor kun snakke om sex som avvik? Hopp til hovedinnhold

Feige fagfolk? Hvorfor kun snakke om sex som avvik?

Jeg føler mange som jobber i psykisk helse synes det er lettere å snakke om bomber enn "sex-bomber" 

Jeg undrer meg over dette. For ofte når jeg snakker med mennesker som jobber i helsevesenet, har jeg et inntrykk av det kan være utrolig tabu å snakke om sex og kjærlighet?

Bildet viser et par som sitter med hver sin kaffekopp og kysser.

Ja, det kan virke som det er lettere å snakke om bomber, stemmer og vrangforestillinger, enn noe så naturlig i livet som sex og kjærlighet i psykisk helse. Til og med hat har en utrolig stor plass i psykisk helsearbeid, men altså altfor lite plass til kjærlighet.

Jeg har ofte sagt at kjærester burde komme på resept, da det er en god medisin for selvbilde og selvtillit. Jeg mener selvfølgelig ikke det bokstavelig, men ærlig talt? Hvor godt er det ikke å elske og å bli elsket?

Hvorfor er dette så utrolig tabu? Er det redselen for at brukeren de snakker med ikke skal få gjengjeldt sine følelser? De fleste av oss har opplevd langt større motstand enn det. I tillegg kan det legges mye i å lære å bli avvist, uten at det er noe sykt. Mamma sa til meg da jeg hadde kjærlighetssorg: "Linda, du skal kysse mange frosker før du finner en prins:" Det er da ingen unaturlighet? Heller ingen diagnose. 

Jeg elsker å jobbe med mennesker mot deres egendefinerte drømmer. Jeg har hørt helsepersonell uttale: «Men han (eller hun) drømmer kun om å få seg en kjæreste. Det kan ikke vi gi han (eller henne).».

Neida, det skal dere ikke heller. Like fullt er det en del som kan hjelpes med på vei mot den drømmen. Hva med å spørre: «Hvilke kvaliteter er det viktig for deg at en kjæreste har?» Dersom det er viktig med like interesser, ja da er et naturlig sted å starte å styrke brukeren i å oppsøke steder der interessene dyrkes. Hva hemmer i å oppsøke? Selvtillit? Angst? Depresjon? Selvbilde? Eller andre ting?

Der er det mye som kan gjøres. Jeg VET det! Fordi jeg har fått følge mennesker på en slik reise. Jeg har ikke fulgt, men jeg har vært en del av en heiagjeng.

Noen brukere snakker mye om sex. Er det unaturlig? Finnes det rom for tema som sex og kjærlighet i psykisk helsetilbud?

Jeg har ikke sett det. Heller ikke hørt om det.

Jeg har hørt på stua på psyk at «slikt snakker man ikke om her.»

Det er for så vidt greit nok. Det er ikke veldig hyggelig å høre andre brukere/medpasienters sex-fantasier, men hvor skal de få snakke om det da? Gis det alternativ?

Jeg har sett og fylt ut utallige skjema i psykiatrien, men kan aldri huske å ha blitt spurt om disse temaene. Jeg har fått spørsmål om seksuelle avvik, men aldri om det naturlige rundt sex og kjærlighet.

Er det underliggende at hvis du sliter psykisk, så skal du skamme deg dersom du tenker på slike ting? At du da får skrevet i journal at du har en «seksualisert adferd»? Har ikke de fleste det til tider? Finnes det ikke andre måter å beskrive sex og kjærlighet i psykisk helse enn kun som avvik?

Psykisk helse er da følelsene våre?

Kjærlighet er også en følelse!

Og viktigst av alt:

Sex er ikke kun avvik.

Bildet viser beina til en som i sitter i en metalltrapp.
Bildet viser et par som sitter med hver sin kaffekopp og kysser.
Annonse
Annonse