fbpx INSTITUSJONEN Hopp til hovedinnhold

INSTITUSJONEN

Jeg skrev i min forrige blogg (Sykehjem, hva er det? Et tilbakeblikk - 21. desember 2015) at jeg ville komme tilbake til hva dagens sykehjem egentlig er. Dette tema skal jeg nok også komme til. Imidlertid så slår det meg, her jeg er nå, også med de tanker om omlegginger som skaper overskrifter fra Oslo sin eldreomsorg, at det passer best å se på en del andre aspekter aller først.

Sykehjemmet er en institusjon.

Politikken gjennom mange år har vært at mennesker skal få bo i eget hjem. At sykehjem er noe som skal forebygges og unngås så lenge som mulig. Hjemmebaserte tjenester skal imøtekomme hjelpebehovene i pasientene sine egne hjem, så langt som mulig.

Hvorfor er det slik?

Jeg liker å forsøke å forstå litt av bakgrunn og tenkning, før jeg kritiserer eller støtter. Nå vil jeg se litt på bakgrunnen for denne tenkningen her. Hvorfor skal det være best å bo hjemme så lenge som overhodet mulig? Er det bare økonomisk tenkning som ligger bak? Det koster jo mye å organisere og drive en tjeneste som dette også? Jeg vet ikke, men jeg er heller ikke så sikker på at det bare er økonomi som har fått fram dette med at hjemmebaserte tjenester er best. Jeg vil forsøke å reflektere litt omkring dette nå.

Høsten 1992 hadde jeg permisjon fra min stilling som avdelingssykepleier ved sykehjemmet i Rennebu, for å ta grunnfag i sykepleievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Noe av det første vi leste i pensum den gang var Erwing Goffman sin analyse av «Den totale institusjon». Goffman beskriver der en psykiatrisk institusjon, men det som gjorde dette pensum så skjellsettende for meg, den gang, var hvordan jeg kunne kjenne igjen mange elementer der til hverdagen i sykehjem. I hverdagen der jeg hadde permisjon fra, fra sykehjem jeg hadde opplevd i praksis i sykepleierutdanningen, fra sykehus der jeg hadde jobbet, osv.

«Den totale institusjon kan defineres som et oppholds- og arbeidssted hvor et større antall likesinnede individer sammen fører en innelukket, formelt administrert tilværelse, avskåret fra samfunnet utenfor i en lengre periode.» (E. Goffman, 1961, «Anstalt og menneske»)

For å forstå fullt ut den vedtatte politikk om nedleggelser av institusjoner, i psykiatri, i eldreomsorg og så videre, så tror jeg man bør kjenne til Goffman sine analyser og teorier. I sin natur er sykehjem institusjoner. Sosiologen Dag Østerberg har knyttet institusjonen til begrepet instituering: - at noe bringes inn i fastere former, gjør det til en institusjon, - et system preget av tydeligere og fastere strukturer. 

Å gå inn på alle detaljer i disse analyser og definisjoner er mer en jeg kan presentere her i en blogg. Imidlertid er det nettopp i denne tenkningen rundt rigide enheter som også bidrar til tilpasning og sosialisering til «nye» individer, i en administrert tilværelse, som har bidratt til å få en politisk preferanse for å yte hjelp utenfor institusjonens rammer.

Politikken for å gi hjelp i pasientenes hjem, framfor i sykehjem, er bunnet i dette ønsket om respekt for enkeltindividenes unike opplevelse og status. Den er bunnet i vår forståelse av at mennesket skal ha rett til deltakelse og medbestemmelse i eget liv. Om eldre mennesker blir syke og hjelpetrengende, så skal de likevel få lov til å bevare egen identitet og bestemme over eget liv. Det er jo en god tanke. De har mistet så mye allerede, med sykdom, funksjonstap, venner og samfunnsposisjoner. Å bli avhengig av hjelp skal ikke også ta fra dem identitet og selvbestemmelse. Jo, jeg tror virkelig det er denne idéen her som ligger til grunn.

Men etter som antall eldre blir flere, antall med store hjelpebehov blir flere, så er det klart at også de økonomiske aspekter blir mer og mer viktige, for de som skal drifte hjelpen, og bestemme. Men det er vel ikke alltid slik at hjelp i hjemmet er billigere enn hjelp i sykehjem? Det er jo avhengig av hvor mye hjelp den aktuelle pasient har behov for.

Forfatteren Axel Jensen hadde sykdommen ALS. Han ville ikke i sykehjem, og førte sin sak for retten. Den hjelp han måtte ha, og som kommunen var pliktig til å yte, kostet på et tidspunkt kr 100 000,- mer enn en sykehjemsplass, ifølge Fædrelandsvennen.

Fusa-dommen omhandler en handikappet dame som mottok et kommunalt vedtak som innebar betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp. Vedtaket ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Dommen utleder noen sentrale prinsipper i forhold til nødvendig helsehjelp fra kommunen. Førstvoterende uttalte: ”Vedtaket innebar en vesentlig reduksjon av de ytelser som Kari Austestad tidligere hadde hatt, og det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt hensyn kan etter min mening ikke forsvares ut fra hensyn til kommunens økonomi”.( http://www.jusinfo.no/index.php?site=default/721/1400/1404/1405)

På et tidspunkt er det muligens slik at kommune og pasient må kompromisse på hvor rettighetene til selvbestemmelse skal ha en grense, for pasient og for kommune? Andre kan sikkert si mer om dette enn meg? Eller jeg kan gå inn i dette senere, selv. Vi får se hva som kommer, her får dette holde.

Formålet med denne bloggen, her i dag, er å se på dette med institusjonen, og hva det er som har fått våre politikere, gjennom mange år til å hegne om hjemmebaserte tjenester framfor sykehjemsomsorg. Vi som jobber innen sykehjem, pasienter og pårørende, ser faktisk at av og til er det sykehjemmet som er det ettertraktelsesverdige. Det som gir trygghet og tilhørighet i en hverdag der egne funksjoner svikter med tanke på hverdagens gjøremål, med tanke på overlevelse og med tanke på å kunne leve verdig, blir for mange, på et tidspunkt nettopp sykehjemmet. Så hvorfor er det slik? Hvorfor harmonerer ikke idéene til politikerne med opplevelsene til de det gjelder?

Tjaa, det var nå kanskje et veldig ambisiøst mål for bloggen her da, men forstå meg rett. Selv om jeg ikke klarer å svare på forskjellen mellom politikeres idéer og pasienters opplevelser, så ønsker jeg likevel å si noe mer om institusjonens natur. Institusjonen, slik Goffman beskriver den er rigid, og alt der er styrt av de som styrer og de som arbeider der. Selv om også de som arbeider der, faktisk er styrt av de som sitter over dem og bestemmer institusjonens mål, mening og rutiner. Jeg minnes fra min første arbeidsperiode som pleieassistent ved et sykehjem i Trondheim, i 1981, før jeg begynte min utdanning som sykepleier. Alt gikk etter runder. En hadde ansvaret for munnstell om dagen, og gikk rundt etter frokost og stelte tenner og munnhuler til samtlige pasienter der. En annen hadde barberingsansvar og gikk rundt og barberte alle de mannlige pasientene, og pøste på med felles etterbarberingsvann. (Jeg tåler enda i dag ikke lenger lukten av Old Spice etterbarberingsvann.) I dette systemet her var det ingen mulighet for å være enkeltindivid, eller å få bestemme over seg selv. Personalet, eller institusjonen bestemte alt om ditt liv og din hverdag; -når du skulle stå opp, når og hva du skulle spise, når du skulle legge deg osv osv. Identitet og integritet, det var begreper som ikke hadde noen som helst plass der, i institusjonen.

Men hva er det jeg beskriver her? Jo, dette er det som jeg opplevde for fullt nå, i helse- og velferdssentrene i Trondheim kommune, de to siste årene. Det er dessuten akkurat det samme som pasienter i hjemmene sine opplever når de er blitt avhengige av hjelp fra hjemmebaserte tjenester i Trondheim. Det er dette med at plassen til individualiteten og integriteten skrumper inn for dine kjære, som er blitt avhengige av stoppeklokkene i hjemmebaserte tjenester, pårørende opplever.

Med byråkratiseringen som har skjedd med pleie- og omsorgstjenestene, ved bruk av mål- og resultatstyringen i New Public Management (NPM), med frykten for at eldrebølgen skal bli en uoverkommelig økonomisk belastning på kommune- og najonens regnskaper, så har man forsøkt å effektivisere, ved å gjøre menneskene som trenger hjelp til firkantete dokumenter, uten behov for fleksibilitet og individualitet. Så i dag har vi den totale institusjon, slik Goffman beskriver den, ikke bare i sykehjemmene, men i hjemmebaserte tjenester like meget. Den totale institusjon er ikke en bygning, men et system. Når min forrige enhetsleder i et personalmøte kan si at hun ønsker seg en liste over arbeidsoppgavene som pleierne skal utføre for hver pasient, for hver vakt, som skal avkrysses etter hvert som det er utført; - ja da vet jeg bare en ting, med sikkerhet, og det er at denne enhetslederen har mistet all sin kunnskap om hva faget sykepleie er!

Det er ikke bygningen som avgjør om det er en institusjon eller ikke, NEI. Det er systemet.

I sykehjem der jeg jobber, og får jobbe som sykepleier, så er det fortsatt slik at dette er pasientenes hjem, og de skal fortsatt få bestemme over seg selv, og få beholde sin individualitet. Jeg banker på døren til pasientenes rom. Det er deres og ikke mitt sitt hjem. De har kommet dit fordi de har måttet på grunn av sin helse, jeg har selv valgt å jobbe her. En vesensforskjell!

Pasientene skal selv bestemme om de vil ha brødskive eller tomatsuppe til lunsj. De skal fortsatt få bestemme om de vil bruke deodorant eller ikke, eller hvilken type etterbarberingsvann i hvor stor mengde de vil bruke. Pasient, pårørende og primærsykepleier snakker sammen, kjenner hverandre og har et felles mål for hvordan akkurat denne pasienten skal ha det. Og pasient og pårørende vet hvem som har hovedansvar, og hvem de skal ta opp diverse spørsmål om liv og levnet med.

Jeg går ikke tur fordi jeg har lyst, men fordi pasienten har lyst. Og pasientene går ikke tur, fordi nå kommer livsgledeelevene og skal ta pasientene med ut på tur. Pasientene går på tur fordi de selv ønsker, vil og har behov for å gå på tur. Primærsykepleiesystemet gir rammer for daglige forskjeller og individuelle forskjeller. Primærsykepleiesystemet gir rom for å bruke faglig kunnskap og faglig kyndighet for å yte det som akkurat den pasienten har behov for, ikke som i NPM der oppgaver utøves kun fordi det står i dokumenter som skal krysses av.

Som sykepleier er jeg utdannet til å behandle komplekse mennesker og ikke firkantede dokumenter.

Annonse
Annonse